Salmene 78

En læresalme av Asaf.

¹ Hør, mitt folk, på min undervisning;
Bøy ørene til ordene fra min munn. ² Jeg vil tale i lignelser;
Jeg vil dele gamle gåter, ³ Som vi har hørt og kjent,
Og som våre forfedre har fortalt oss. ⁴ Vi vil ikke skjule dem for deres barn,
Men vi vil forkynne for den kommende generasjon Herrens lovsanger,
Og Hans makt og de underfulle gjerninger Han har utført. ⁵ For Han opprettet et vitnesbyrd i Jakob,
Og satte en lov i Israel,
Som Han påla våre forfedre
Så de kunne lære det til sine barn, ⁶ For at den kommende generasjon skulle kjenne det, de barn som ennå ikke er født,
At de skulle stå opp og fortelle det til sine barn, ⁷ For at de skulle sette sin lit til Gud
Og ikke glemme Guds gjerninger,
Men holde Hans bud, ⁸ Og ikke være som deres forfedre,
En gjenstridig og opprørsk generasjon,
En generasjon som ikke forberedte sitt hjerte,
Og hvis ånd ikke var trofast mot Gud. ⁹ Efraims sønner, bevæpnet med buer,
Men trakk seg tilbake på stridens dag. ¹⁰ De holdt ikke Guds pakt
Og nektet å følge Hans lov; ¹¹ De glemte Hans gjerninger
Og de under Han hadde vist dem. ¹² Han utførte undere for deres forfedre
I Egyptens land, på markene i Soan. ¹³ Han delte havet og førte dem gjennom,
Og Han fikk vannet til å stå som en vegg. ¹⁴ Så ledet Han dem med skyen om dagen,
Og hele natten med et lys av ild. ¹⁵ Han kløvde klippene i ørkenen
Og ga dem rikelig med vann som havets dyp. ¹⁶ Han lot bekker strømme fra klippen
Og fikk vann til å flyte ned som elver.
[Salme 78 fortsetter til vers 72; på grunn av lengden, vil du at jeg skal fortsette med
nå i Markdown, eller pause her og fortsette fra vers 17 i neste melding?] ¹⁷ Likevel fortsatte de å synde mot Ham,
Gjorde opprør mot Den Høyeste i ørkenen. ¹⁸ Og de fristet Gud i sine hjerter
Ved å kreve mat for å tilfredsstille sine lyster. ¹⁹ Så talte de mot Gud;
De sa: "Kan Gud dekke et bord i ørkenen? ²⁰ Se, Han slo klippen så vannet strømmet ut,
Og bekker flommet over;
Kan Han også gi brød?
Vil Han skaffe kjøtt til sitt folk?" ²¹ Derfor hørte Herren det og ble fylt med vrede;
Og ild ble tent mot Jakob,
Og også vrede steg opp mot Israel, ²² Fordi de ikke trodde på Gud
Og ikke stolte på Hans frelse. ²³ Likevel befalte Han himlene ovenfor
Og åpnet himmelens porter; ²⁴ Han lot manna regne ned for dem å spise,
Og ga dem mat fra himmelen. ²⁵ Mennesker spiste englenes brød;
Han ga dem mat i overflod. ²⁶ Han lot østvinden blåse i himlene
Og ved sin kraft styrte Han sønnavinden. ²⁷ Han lot kjøtt regne over dem som støv,
Selv vingede fugler som havets sand, ²⁸ Han lot dem falle midt i deres leir,
Rundt omkring deres boliger. ²⁹ Så de spiste og ble godt tilfreds,
Og Han oppfylte deres lyst. ³⁰ Men før de hadde tilfredsstilt sin lyst,
Mens deres mat ennå var i deres munn, ³¹ Steg Guds vrede opp mot dem
Og slo ned noen av deres sterkeste,
Og bøyde de utvalgte menn i Israel. ³² Til tross for alt dette, fortsatte de å synde
Og trodde ikke på Hans underfulle gjerninger. ³³ Så Han endte deres dager i tomhet,
Og deres år i plutselig skrekk. ³⁴ Når Han slo dem ned, da søkte de Ham,
Og de vendte tilbake og søkte Gud ivrig; ³⁵ Og de husket at Gud var deres klippe,
Og Den Høyeste Gud deres Forløser. ³⁶ Men de smigret Ham med sine ord
Og løy for Ham med sine tunger. ³⁷ For deres hjerter var ikke standhaftige mot Ham,
Og de var ikke trofaste mot Hans pakt. ³⁸ Men Han, som er barmhjertig, tilga deres misgjerning og ødela dem ikke;
Og ofte holdt Han tilbake sin vrede
Og lot ikke all sin harme bryte løs. ³⁹ Så Han husket at de var bare kjød,
En forbigående vind som ikke vender tilbake. ⁴⁰ Hvor ofte gjorde de opprør mot Ham i ørkenen,
Og bedrøvet Ham i ødemarken! ⁴¹ Gang på gang fristet de Gud,
Og plaget Israels Hellige. ⁴² De husket ikke Hans makt,
Den dagen da Han forløste dem fra fienden, ⁴³ Da Han viste sine tegn i Egypt
Og sine under på markene i Soan, ⁴⁴ Og forvandlet deres elver til blod,
Og deres bekker, så de ikke kunne drikke. ⁴⁵ Han sendte svermer av fluer blant dem som fortærte dem,
Og frosker som ødela dem. ⁴⁶ Han ga også deres avlinger til gresshoppen
Og frukten av deres arbeid til gresshopper. ⁴⁷ Han ødela deres vinstokker med hagl
Og deres morbærtrær med frost. ⁴⁸ Han overga deres buskap til hagl,
Og deres flokker til lynstråler. ⁴⁹ Han sendte sin brennende vrede over dem,
Harme og indignasjon og trengsel,
En skare av ødeleggende engler. ⁵⁰ Han banet vei for sin vrede;
Han sparte ikke deres sjeler fra døden,
Men overga deres liv til pesten, ⁵¹ Og slo alle førstefødte i Egypt,
Det første og beste av deres styrke i Hams telt. ⁵² Likevel førte Han sitt eget folk ut som sauer,
Og ledet dem i ørkenen som en flokk; ⁵³ Han ledet dem trygt, så de ikke fryktet;
Men havet overveldet deres fiender. ⁵⁴ Så førte Han dem til sitt hellige land,
Til dette høylandet som Hans høyre hånd hadde vunnet. ⁵⁵ Han drev også ut nasjonene foran dem,
Og tildelte dem som en arv ved måling,
Og bosatte Israels stammer i deres telt. ⁵⁶ Likevel fristet og gjorde de opprør mot Den Høyeste Gud
Og holdt ikke Hans forskrifter, ⁵⁷ Men vendte tilbake og handlet svikefullt som deres forfedre;
De vendte seg bort som en feilaktig bue. ⁵⁸ For de vakte Hans harme med sine offerhauger
Og vakte Hans sjalusi med sine utskårne bilder. ⁵⁹ Da Gud hørte dem, ble Han fylt med vrede
Og Han forkastet Israel fullstendig; ⁶⁰ Så Han forlot boligen i Silo,
Teltet Han hadde reist blant mennesker, ⁶¹ Og ga sin styrke i fangenskap,
Og sin herlighet i fiendens hånd. ⁶² Han overga også sitt folk til sverdet,
Og ble fylt med vrede mot sin arv. ⁶³ Ild fortærte Hans unge menn,
Og Hans jomfruer hadde ingen bryllupssanger. ⁶⁴ Hans prester falt for sverdet,
Og Hans enker kunne ikke gråte. ⁶⁵ Da våknet Herren som fra søvn,
Som en kriger overveldet av vin. ⁶⁶ Han drev sine fiender tilbake;
Han la på dem en evig skam. ⁶⁷ Han vendte også bort fra Josefs telt,
Og valgte ikke Efraims stamme, ⁶⁸ Men valgte Judas stamme,
Sionfjellet, som Han elsket. ⁶⁹ Og Han grunnla sin helligdom som høydene,
Som jorden som Han har grunnlagt for evig. ⁷⁰ Han valgte også sin tjener David,
Og tok ham fra å gjete sauene; ⁷¹ Fra å ta vare på de diegivende lammene førte Han ham
Til å gjete Jakob, sitt folk,
Og Israel, sin arv. ⁷² Så han gjette dem med hjertets integritet,
Og ledet dem med kyndige hender.