5. Mosebok 1
1 Dette er de ordene Moses talte til hele Israel på den andre siden av Jordan i ørkenen, i Arabah, rett overfor Suph, mellom Paran og Tofel, Laban, Hazerot og Dizahab. 2 Det er en elleve dagers reise fra Horeb langs veien til Se'ir-fjellet til Kadesj-Barnea. 3 I det førtiende året, på den første dagen i den ellevte måneden, talte Moses til israelittene i samsvar med alt det Herren hadde befalt ham å si til dem, 4 etter at han hadde beseiret Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon, og Og, kongen av Basan, som bodde i Astarot og Edrei. 5 På den andre siden av Jordan i landet Moab begynte Moses å forklare denne loven og sa: 6 "Herren vår Gud talte til oss ved Horeb: 'Dere har blitt værende ved dette fjellet lenge nok. 7 Vend om og legg ut på reisen, og gå til amorittenes fjelland, og til alle deres naboer i Arabah, i fjellandet, i lavlandet, i Negev, ved kysten, kanaanittenes land, og Libanon, helt til den store elven, Eufrat. 8 Se, jeg har lagt landet foran dere; gå inn og ta det i eie, det landet som Herren sverget å gi til deres fedre, Abraham, Isak og Jakob, og til deres etterkommere etter dem.' 9 "På den tiden sa jeg til dere: 'Jeg er ikke i stand til å bære byrden av dere alene. 10 Herren deres Gud har gjort dere tallrike, og se, i dag er dere like mange som stjernene på himmelen. 11 Måtte Herren, deres fedres Gud, øke dere tusen ganger mer og velsigne dere, slik som Han har lovet! 12 Men hvordan kan jeg alene bære vekten av deres problemer, byrder og tvister? 13 Velg kloke, forstandige og respekterte menn fra hver av deres stammer, og jeg vil utnevne dem til deres ledere.' 14 Og dere svarte meg: 'Det du foreslår å gjøre er godt.' 15 Så jeg tok de ledende mennene fra deres stammer, kloke og respekterte, og utnevnte dem som ledere over dere, kommandører over tusen, hundre, femti og ti, og offiserer for deres stammer. 16 "Så påla jeg deres dommere på den tiden og sa: 'Hør sakene mellom deres folk og døm rettferdig, enten saken er mellom to israelitter eller mellom en israelitt og en fremmed som bor blant dere. 17 Vis ikke partiskhet i dommen; hør både små og store likt. Frykt ingen, for dommen er Guds. Ta enhver sak som er for vanskelig for dere til meg, og jeg vil høre den.' 18 På den tiden befalte jeg dere alle de tingene dere skulle gjøre. 19 "Så dro vi fra Horeb og gikk gjennom hele den store og fryktinngytende ørkenen som dere så, på vei til amorittenes fjelland, slik Herren vår Gud hadde befalt oss, og vi nådde Kadesj-Barnea. 20 Og jeg sa til dere: 'Dere har nådd amorittenes fjelland, som Herren vår Gud gir oss. 21 Se, Herren deres Gud har lagt landet foran dere; gå opp og ta det i eie, slik som Herren, deres fedres Gud, har talt til dere. Vær ikke redde eller motløse.' 22 "Da kom dere alle til meg og sa: 'La oss sende menn foran oss for å utforske landet og bringe tilbake en rapport om veien vi skal ta og byene vi vil komme til.' 23 Planen virket god for meg, så jeg valgte ut tolv av dere, en mann for hver stamme. 24 De dro opp og gikk inn i fjellandet, og kom til Eshkoldalen og utforsket den. 25 De tok med seg noe av frukten fra landet, brakte det ned til oss og rapporterte: 'Landet som Herren vår Gud gir oss er godt.' 26 Men dere ville ikke gå opp; dere gjorde opprør mot Herrens, deres Guds, befaling. 27 Dere knurret i teltene deres og sa: 'Fordi Herren hater oss, har Han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hender for å ødelegge oss. 28 Hvor kan vi gå? Våre brødre har fått våre hjerter til å smelte, og sier: "Folket er sterkere og høyere enn vi er; byene er store og befestet opp til himmelen. Vi så til og med anakittene der."' 29 Jeg oppmuntret dere og sa: 'Vær ikke redde eller frykt dem. 30 Herren deres Gud, som går foran dere, vil kjempe for dere, slik som Han gjorde for dere i Egypt for deres øyne, 31 og i ørkenen hvor dere så hvordan Herren deres Gud bar dere, som en far bærer sin sønn, hele veien dere gikk til dere nådde dette stedet.' 32 Men til tross for dette, stolte dere ikke på Herren deres Gud, 33 som gikk foran dere på reisen, for å finne steder for dere å slå leir, i ild om natten og i en sky om dagen, for å vise dere veien dere skulle gå. 34 Da Herren hørte hva dere sa, ble Han vred og sverget en ed: 35 'Ikke en av denne onde generasjonen skal se det gode landet jeg sverget å gi deres fedre, 36 bortsett fra Kaleb, sønn av Jefunne. Han skal se det, og jeg vil gi ham og hans etterkommere det landet han satte sine føtter på, fordi han fulgte Herren med full hengivenhet.' 37 Herren var også vred på meg på grunn av dere, og sa: 'Du skal heller ikke komme inn der. 38 Josva, sønn av Nun, som står foran deg, skal gå inn der. Oppmuntre ham, for han skal lede Israel til å arve det. 39 Dessuten, deres små barn som dere sa ville bli tatt til fange, deres barn som ennå ikke kjenner godt fra ondt, de skal gå inn i landet. Jeg vil gi det til dem, og de skal ta det i eie. 40 Men dere, vend om og sett ut mot ørkenen langs veien til Rødehavet.' 41 "Da svarte dere: 'Vi har syndet mot Herren. Vi vil gå opp og kjempe, slik Herren vår Gud befalte oss.' Så tok hver av dere på seg sine våpen, og tenkte det var lett å gå opp i fjellandet. 42 Men Herren sa til meg: 'Si til dem: "Gå ikke opp og kjemp, for jeg er ikke blant dere; ellers vil dere bli beseiret av deres fiender."' 43 Så jeg talte til dere, men dere ville ikke høre. Dere gjorde opprør mot Herrens befaling og handlet overmodig og gikk opp i fjellandet. 44 Amorittene som bodde i de fjellene kom ut mot dere; de jaget dere som en bisverm og slo dere ned fra Se'ir til Horma. 45 Dere vendte tilbake og gråt for Herren, men Han brydde seg ikke om deres gråt og vendte et døvt øre til dere. 46 Så ble dere værende i Kadesj mange dager—hele den tiden dere var der.