Tvil

Han kalte stedet Massah og Meriba på grunn av israelittenes klandring, og fordi de satte Herren på prøve ved å spørre: «Er Herren blant oss eller ikke?»

Men Sion klaget, “Herren har forlatt meg; Herren husker meg ikke lenger.”

¹³ Gideon svarte: “Unnskyld meg, min herre, men hvis Herren er med oss, hvorfor har alt dette hendt oss? Hvor er alle Hans underverker som våre forfedre fortalte oss om, og sa: ‘Førte ikke Herren oss opp fra Egypt?’ Men nå har Herren forlatt oss og overgitt oss til Midjan.”

¹⁴ Herren vendte seg til ham og sa: “Gå i den styrken du har og fri Israel fra Midjans hånd. Er det ikke jeg som sender deg?”

¹⁵ Gideon sa: “Unnskyld meg, min herre, men hvordan kan jeg frelse Israel? Min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den minste i min familie.”

¹⁶ Herren forsikret ham: “Jeg vil være med deg, og du skal slå ned alle midjanittene, uten å etterlate noen.”

¹⁷ Gideon svarte: “Hvis jeg nå har funnet nåde i dine øyne, gi meg et tegn på at det virkelig er du som taler til meg.

²⁰ Jeg roper til Deg om hjelp, men Du svarer ikke;
jeg står opp, og Du vender Ditt blikk mot meg.

²¹ Du har blitt hard mot meg;
med styrken av Din hånd forfølger Du meg.

²¹ Likevel, så sant Jeg lever og Herrens herlighet fyller hele jorden,

²² ikke én av dem som har vært vitne til Min herlighet og tegnene Jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, men likevel har vært ulydige mot Meg og satt Meg på prøve ti ganger—

²³ ikke én av dem vil noen gang se landet Jeg lovet med ed til deres forfedre. De som har vist forakt for Meg vil ikke se det.

Hvor lenge, Herre? Vil Du glemme meg for alltid?
Hvor lenge vil Du skjule Ditt ansikt for meg?

⁷ Vil Herren forkaste for alltid?
Og vil Han aldri vise nåde igjen?

⁸ Har Hans nåde opphørt for alltid?
Har Hans løfte tatt slutt for alle tider?

⁹ Har Gud glemt å være nådig,
Eller har Han i vrede holdt tilbake sin medfølelse?
Sela

¹⁰ Da sa jeg: "Dette er min sorg,
At Den Høyestes høyre hånd har forandret seg."

Herre, hvorfor vender du bort fra min sjel?
Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?

Da sa David til seg selv, "Nå vil jeg en dag omkomme ved Sauls hånd. Det er ikke noe bedre for meg enn å flykte til filistrenes land, så Saul vil gi opp å lete etter meg innenfor Israels grenser, og jeg vil unnslippe hans hånd."

Men offiseren som kongen lente seg på, svarte Guds mann og sa, "Se, om Herren skulle lage vinduer i himmelen, kunne dette skje?" Da sa han, "Se, du skal få se det med dine egne øyne, men du skal ikke spise av det."

Og la ikke Hiskia få dere til å stole på Herren, og si, “Herren vil sikkert frelse oss, og denne byen vil ikke bli overgitt til kongen av Assyria.”

Moses svarte: «Hva om de ikke tror meg eller lytter til mine ord, og sier: ‘Herren har ikke vist seg for deg’?»

Moses sa til Herren: «Vær så snill, min Herre, jeg har aldri vært veltalende, verken før eller siden du har talt til din tjener. Jeg er treg til å tale og har en tung tunge.»

⁶ Men dere må be i tro, uten å tvile, for den som tviler er som en bølge på havet, drevet og kastet av vinden.

⁷ Slike individer bør ikke forvente å motta noe fra Herren.

⁸ De er tvesinnede og ustabile i alle sine veier.

³⁶ Gideon sa til Gud: “Hvis du har til hensikt å frelse Israel ved min hånd, slik du har lovet—

³⁷ se, jeg vil legge en ullfleece på treskeplassen. Hvis det er dugg bare på fleecen og hele bakken er tørr, da vil jeg vite at du vil frelse Israel ved min hånd, slik du har sagt.”

³⁸ Og det var slik. Gideon sto tidlig opp neste dag; han klemte fleecen og vred ut duggen—en skål full av vann.

³⁹ Så sa Gideon til Gud: “Vær så snill, ikke bli sint på meg. La meg få gjøre bare én forespørsel til. La meg få én test til med fleecen, men denne gangen la fleecen forbli tørr og la bakken være dekket med dugg.”

⁴⁰ Den natten gjorde Gud som forespurt. Bare fleecen var tørr; hele bakken var dekket med dugg.

¹ Du er rettferdig, Herre, når jeg fremfører min sak for deg; likevel ønsker jeg å diskutere rettferdighetsspørsmål med deg: Hvorfor lykkes de ugudeliges vei? Hvorfor lever de som handler svikefullt i ro?

² Du har plantet dem, og de har slått rot; de vokser og bærer frukt. Du er nær deres lepper, men langt fra deres hjerter.

Han sa til dem: "Hvorfor er dere urolige, og hvorfor stiger tvil opp i deres hjerter?

¹³ "Dine ord har vært sterke mot meg," sier Herren. "Likevel sier dere: 'Hva har vi talt så mye mot deg?'

¹⁴ Dere har sagt: 'Det er forgjeves å tjene Gud, og hva gagn har det at vi har holdt hans forskrift og at vi har vandret sorgfullt for Herren, hærskarenes Gud?

¹⁵ Og nå anser vi de stolte som lykkelige; ja, de som gjør ondt, blir opphøyet, og de som utfordrer Gud, slipper unna.'"

Men Saul sa til David: "Du er ikke i stand til å gå mot denne filisteren for å kjempe mot ham, for du er bare en ungdom, og han har vært en kriger fra sin ungdom."

På den tiden kom Hanani, seeren, til Asa, Judas konge, og sa til ham: "Fordi du har stolt på kongen av Aram og ikke har stolt på Herren din Gud, derfor har kongen av Arams hær unnsluppet din hånd.

²² Den har ofte kastet ham i ild eller vann for å ødelegge ham. Men hvis du kan gjøre noe, ha medfølelse med oss og hjelp oss.»

²³ Jesus sa til ham: «‘Hvis du kan’? Alt er mulig for den som tror.»

²⁴ Straks ropte guttens far: «Jeg tror; hjelp min vantro!»

²⁴ Nå var Thomas, også kalt Didymus, en av de tolv, ikke sammen med disiplene da Jesus kom.

²⁵ Så de andre disiplene fortalte ham: «Vi har sett Herren!» Men han svarte: «Hvis jeg ikke ser merkene av naglene i hendene hans og legger fingeren min der naglene var, og legger hånden min i siden hans, vil jeg ikke tro.»

²⁶ En uke senere var disiplene igjen samlet i huset, og Thomas var med dem. Selv om dørene var låst, kom Jesus og sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»

²⁷ Så sa han til Thomas: «Legg fingeren din her; se hendene mine. Rekk ut hånden din og legg den i siden min. Slutt å tvile og tro.»

² Mens Johannes var i fengsel, hørte han om Kristi gjerninger, og sendte sine disipler

³ for å spørre ham: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

³⁰ Men da han merket vinden, ble han redd og begynte å synke, og ropte: "Herre, frels meg!"

³¹ Jesus rakte straks ut hånden og grep ham. "Du lite troende," sa Han, "hvorfor tvilte du?"

De sa til henne: "Du er fra vettet." Men hun fortsatte å insistere på at det var sant. De sa: "Det må være hans engel."

¹² Så lo Sara for seg selv og tenkte, “Etter at jeg er utslitt og min herre er gammel, skal jeg ha denne glede?”

¹³ Da sa Herren til Abraham, “Hvorfor lo Sara og sa, ‘Skal jeg virkelig føde et barn, nå som jeg er gammel?’

¹⁴ Er noe for vanskelig for Herren? På den fastsatte tid neste år, vil jeg komme tilbake til deg, og Sara skal ha en sønn.”

¹⁵ Sara var redd, så hun nektet det og sa, “Jeg lo ikke.” Men Han sa, “Nei, men du lo.”

⁵ Hvis dere virkelig opphøyer dere over meg
og bruker min vanære mot meg,

⁶ så forstå at jeg føler meg urettferdig behandlet av Gud
og omringet av Hans nett.

⁷ «Selv om jeg roper, ‘Vold!’ får jeg ikke svar;
jeg roper om hjelp, men det er ingen rettferdighet.

¹⁸ Sakarja sa til engelen: “Hvordan kan jeg være sikker på dette? For jeg er en gammel mann, og min kone er langt oppe i årene.”

¹⁹ Engelen svarte: “Jeg er Gabriel, som står i Guds nærvær, og jeg er blitt sendt for å tale til deg og bringe deg dette gode budskapet.

²⁰ Og nå skal du være stum og ikke kunne tale før den dag dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid.”

Da de så ham, tilbad de ham, selv om noen fortsatt tvilte.

Dere knurret i teltene deres og sa: 'Fordi Herren hater oss, har Han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hender for å ødelegge oss.

² Folket klandret Moses og krevde: «Gi oss vann å drikke.» Moses svarte: «Hvorfor klandrer dere meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?»

³ Folket, som tørstet etter vann, klaget mot Moses og sa: «Hvorfor førte du oss opp fra Egypt, for å drepe oss og våre barn og husdyr med tørst?»

⁴ Slangen sa til kvinnen: «Dere vil slett ikke dø!

⁵ Gud vet at den dagen dere spiser av det, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud, og kjenne godt og ondt.»

Og Abram sa: «Du har ikke gitt meg noen avkom; så en tjener født i mitt hus vil bli min arving.»

Men Abram sa: «Herre Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal eie det?»

De fortalte ham: «Josef lever ennå, og han er hersker over hele Egypt.» Jakob ble lamslått, for han trodde dem ikke.

“Nasaret! Kan noe godt komme derfra?” spurte Natanael. “Kom og se,” svarte Filip.

⁶⁴ Likevel er det noen av dere som ikke tror." For Jesus visste fra begynnelsen hvem som ikke trodde og hvem som ville forråde ham.

⁶⁵ Han fortsatte: "Dette er grunnen til at jeg sa dere at ingen kan komme til meg uten at Faderen har gjort det mulig for dem."

⁶⁶ Fra dette punktet vendte mange av disiplene hans tilbake og fulgte ham ikke lenger.

⁶⁷ "Vil dere også gå bort?" spurte Jesus de tolv.

³⁷ Men andre spurte: "Kunne ikke Han som ga den blinde synet ha forhindret denne mannens død?"

³⁸ Jesus, igjen dypt beveget, kom til graven. Det var en hule med en stein lagt over inngangen.

³⁹ "Ta bort steinen," sa Han. "Men, Herre," sa Marta, den avdødes søster, "på dette tidspunktet er det en vond lukt, for han har vært der i fire dager."

¹⁸ Johannes’ disipler rapporterte til ham om alle disse tingene. Han kalte til seg to av dem,

¹⁹ og sendte dem til Herren for å spørre, “Er Du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?”

²⁰ Da mennene kom til Jesus, sa de, “Johannes Døperen har sendt oss til Deg for å spørre, ‘Er Du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?’”

¹¹ Men deres ord virket for dem som tullprat, og de trodde ikke kvinnene.

¹² Men Peter reiste seg og løp til graven. Da han bøyde seg ned, så han linklærne alene, og han gikk bort, undrende over det som hadde skjedd.