Apostlenes gjerninger 27

¹ Da det ble bestemt at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overgitt til en centurion ved navn Julius, som var en del av den augustanske kohorten. ² Vi gikk ombord på et skip fra Adramyttium som skulle seile til havnene langs kysten av Asia, og vi satte til sjøs, ledsaget av Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika. ³ Dagen etter ankom vi til Sidon; og Julius, som viste vennlighet mot Paulus, lot ham besøke sine venner for å få omsorg. ⁴ Derfra satte vi seil igjen og reiste under Kypros' ly, da vinden var imot oss. ⁵ Etter å ha seilt over havet langs kystene av Kilikia og Pamfylia, ankom vi Myra i Lycia. ⁶ Der fant centurionen et skip fra Alexandria som skulle til Italia og overførte oss til det. ⁷ Vi gjorde langsom fremgang i mange dager og med vanskelighet nådde vi et punkt utenfor Knidos. Da vinden ikke tillot oss å fortsette, seilte vi under Kreta, utenfor Salmone. ⁸ Med vanskelighet seilte vi langs kysten og kom til et sted kalt Fair Havens, nær byen Lasea. ⁹ Etter at mye tid hadde gått tapt og seilasen hadde blitt farlig, siden det nå var etter soningsdagen, begynte Paulus å advare dem, ¹⁰ "Menn, jeg ser at denne reisen vil resultere i skade og stort tap, ikke bare for lasten og skipet, men også for våre liv." ¹¹ Men centurionen ble mer overbevist av styrmannen og skipseieren enn av det Paulus hadde sagt. ¹² Siden havnen var uegnet for å overvintre, bestemte flertallet seg for å sette seil, i håp om å nå Føniks, en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest, for å tilbringe vinteren der. ¹³ Da en mild sønnavind begynte å blåse, trodde de at de hadde oppnådd sitt mål, så de lettet anker og seilte langs Kreta, nær kysten. ¹⁴ Men kort tid etterpå kom en sterk vind kalt nordøsten ned fra øya. ¹⁵ Skipet ble fanget av stormen og ute av stand til å styre mot vinden, så vi ga etter for den og ble drevet av sted. ¹⁶ Da vi passerte under ly av en liten øy kalt Kauda, klarte vi knapt å sikre skipets båt. ¹⁷ Etter å ha heist den ombord, brukte de tau for å surre skipet. I frykt for at de skulle gå på grunn på sandbankene i Syrtis, senket de sjøankeret og lot skipet drive av sted. ¹⁸ Neste dag, mens vi ble voldsomt kastet rundt av stormen, begynte de å kaste lasten overbord. ¹⁹ På den tredje dagen kastet de skipets utstyr overbord med egne hender. ²⁰ Da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og stormen fortsatte å rase, mistet vi til slutt alt håp om å bli reddet. ²¹ Etter at de hadde gått lenge uten mat, sto Paulus opp blant dem og sa: "Menn, dere skulle ha fulgt mitt råd om ikke å seile fra Kreta; da ville dere ha unngått denne skaden og tapet. ²² Men nå oppfordrer jeg dere til å ta mot til dere, for ingen av dere vil gå tapt; bare skipet vil bli ødelagt. ²³ En engel fra Gud, som jeg tilhører og som jeg tjener, kom til meg om natten ²⁴ og sa: 'Vær ikke redd, Paulus. Du må stå for retten for keiseren, og Gud har nådig gitt deg livet til alle som seiler med deg.' ²⁵ Så ta mot til dere, menn, for jeg har tro på Gud at det vil skje akkurat som han har sagt meg. ²⁶ Likevel må vi gå på grunn på en eller annen øy." ²⁷ På den fjortende natten, mens vi ble drevet over Adriaterhavet, merket sjøfolkene rundt midnatt at de nærmet seg land. ²⁸ De loddet dybden og fant at vannet var tjue favner dypt. En kort stund senere loddet de igjen og fant at det var femten favner dypt. ²⁹ I frykt for at vi skulle gå på grunn på klippene, kastet de fire ankre fra akterenden og ba om dagslys. ³⁰ Sjøfolkene forsøkte å flykte fra skipet og hadde senket skipets båt i sjøen, mens de lot som de skulle legge ut ankre fra baugen. ³¹ Da sa Paulus til centurionen og soldatene: "Hvis ikke disse mennene blir på skipet, kan dere ikke bli reddet." ³² Så soldatene kuttet tauene som holdt skipets båt og lot den drive av sted. ³³ Rett før daggry oppmuntret Paulus dem alle til å spise. "I de siste fjorten dagene," sa han, "har dere vært i konstant spenning og har gått uten mat—dere har ikke spist noe. ³⁴ Nå oppfordrer jeg dere til å ta litt mat. Det er nødvendig for deres overlevelse. Ikke en eneste av dere vil miste et hår på hodet." ³⁵ Etter å ha sagt dette, tok han litt brød og takket Gud foran dem alle. Så brøt han det og begynte å spise. ³⁶ De følte seg alle oppmuntret og tok også litt mat. ³⁷ Totalt var vi 276 ombord. ³⁸ Da de hadde spist så mye de ville, lettet de skipet ved å kaste hveten i sjøen. ³⁹ Da dagslyset kom, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en sandstrand, hvor de planla å sette skipet på grunn hvis de kunne. ⁴⁰ De kastet av ankerne og lot dem ligge i sjøen, og samtidig løste de opp tauene som holdt roret. Så heiste de forseilet til vinden og satte kurs mot stranden. ⁴¹ Men skipet traff en sandbanke og gikk på grunn. Baugen satte seg fast og ville ikke rikke seg, og akterenden ble knust av bølgenes slag. ⁴² Soldatene hadde til hensikt å drepe fangene for å hindre at noen av dem svømte bort og rømte. ⁴³ Men centurionen, som ønsket å redde Paulus' liv, hindret dem i å gjennomføre planen. Han beordret dem som kunne svømme til å hoppe overbord først og komme seg til land. ⁴⁴ Resten skulle følge etter, noen på planker og andre på deler av skipet. På denne måten nådde alle trygt land.