Apostlenes gjerninger 7

¹ Ypperstepresten spurte da Stefanus: «Er disse anklagene sanne?» ² Stefanus svarte: «Brødre og fedre, hør meg! Herlighetens Gud viste seg for vår stamfar Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Haran. ³ Og Han instruerte ham: ‘Forlat ditt land og din slekt, og dra til det landet jeg vil vise deg.’ ⁴ Så forlot Abraham kaldeernes land og bosatte seg i Haran. Etter farens død flyttet Gud ham til dette landet hvor dere nå bor. ⁵ Han ga ham ingen arv her, ikke engang en fot av jord. Likevel lovet Han å gi det til ham som en eiendom, og til hans etterkommere etter ham, selv om han ikke hadde barn på den tiden. ⁶ Gud talte slik: ‘Dine etterkommere vil være fremmede i et land som ikke er deres eget, og de vil bli slaver og mishandlet i fire hundre år. ⁷ Men jeg vil dømme nasjonen de tjener som slaver,’ sa Gud, ‘og etterpå vil de komme ut og tilbe meg på dette stedet.’ ⁸ Så ga Han ham omskjærelsens pakt. Så ble Abraham far til Isak og omskar ham på den åttende dagen; og Isak ble far til Jakob, og Jakob til de tolv patriarkene. ⁹ «Patriarkene, av sjalusi, solgte Josef til Egypt. Men Gud var med ham, ¹⁰ og reddet ham fra alle hans trengsler, og ga ham gunst og visdom foran farao, kongen av Egypt, som utnevnte ham til guvernør over Egypt og hele hans husstand. ¹¹ «Så kom det en hungersnød over hele Egypt og Kanaan, som forårsaket stor nød, og våre forfedre kunne ikke finne mat. ¹² Da Jakob fikk vite at det var korn i Egypt, sendte han våre forfedre på deres første reise. ¹³ På deres andre besøk avslørte Josef sin identitet for sine brødre, og farao fikk kjennskap til Josefs familie. ¹⁴ Josef sendte da bud etter sin far Jakob og alle sine slektninger, i alt syttifem. ¹⁵ Jakob dro ned til Egypt, hvor han og våre forfedre døde. ¹⁶ Deres kropper ble brakt tilbake til Sikem og lagt i graven som Abraham hadde kjøpt fra sønnene til Hamor i Sikem for en sum penger. ¹⁷ «Da tiden nærmet seg for Gud å oppfylle sitt løfte til Abraham, økte folket vårt i Egypt sterkt. ¹⁸ Inntil en ny konge sto frem over Egypt som ikke kjente Josef. ¹⁹ Denne kongen utnyttet vårt folk og undertrykte våre forfedre, og tvang dem til å forlate sine spedbarn så de ikke skulle overleve. ²⁰ «På den tiden ble Moses født, og han var et uvanlig barn. Han ble tatt vare på i sin fars hus i tre måneder. ²¹ Da han ble satt utenfor, tok faraos datter ham og oppdro ham som sin egen sønn. ²² Moses ble opplært i all egypternes visdom og var innflytelsesrik i sine ord og handlinger. ²³ «Da han var førti år gammel, kom det i hans hjerte å besøke sine brødre, israelittene. ²⁴ Da han så en av dem bli urettferdig behandlet, forsvarte han ham og hevnet den undertrykte ved å slå ned egypteren. ²⁵ Han antok at hans brødre ville forstå at Gud ga dem frelse gjennom ham, men de gjorde det ikke. ²⁶ Neste dag kom han over to israelitter som sloss og prøvde å forsone dem, og sa: ‘Menn, dere er brødre; hvorfor gjør dere hverandre urett?’ ²⁷ Men den som skadet sin nabo skjøv ham til side og sa: ‘Hvem har satt deg til hersker og dommer over oss? ²⁸ Planlegger du å drepe meg som du gjorde med egypteren i går?’ ²⁹ Ved denne bemerkningen flyktet Moses og ble en fremmed i landet Midian, hvor han ble far til to sønner. ³⁰ «Etter førti år hadde gått, viste en engel seg for ham i flammene av en brennende busk i ørkenen nær Sinai-fjellet. ³¹ Da Moses så det, undret han seg over synet. Da han nærmet seg for å observere nærmere, kom Herrens røst til ham: ³² ‘Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’ Moses skalv av frykt og våget ikke å se. ³³ Da instruerte Herren ham: ‘Ta av deg sandalene, for stedet du står på er hellig grunn. ³⁴ Jeg har virkelig sett mitt folks undertrykkelse i Egypt, og jeg har hørt deres sukk. Jeg har kommet ned for å befri dem. Nå kom, jeg vil sende deg tilbake til Egypt.’ ³⁵ «Denne Moses som de avviste, og sa: ‘Hvem har satt deg til hersker og dommer?’ er den Gud sendte som både hersker og befrier, med hjelp av engelen som viste seg for ham i busken. ³⁶ Han ledet dem ut, og utførte underverker og tegn i Egypt, ved Rødehavet, og i førti år i ørkenen. ³⁷ «Dette er Moses som sa til israelittene: ‘Gud vil oppreise for dere en profet som meg fra deres eget folk.’ ³⁸ Han var med menigheten i ørkenen, med engelen som talte til ham på Sinai-fjellet, og med våre forfedre; og han mottok levende ord for å gi videre til oss. ³⁹ «Men våre forfedre nektet å adlyde ham. I stedet avviste de ham og lengtet i sine hjerter etter å vende tilbake til Egypt. ⁴⁰ De sa til Aron: ‘Lag oss guder som skal gå foran oss. Når det gjelder denne Moses som førte oss ut av Egypt—vi vet ikke hva som har skjedd med ham!’ ⁴¹ På den tiden laget de en avgud i form av en kalv. De brakte ofre til den og gledet seg over det deres egne hender hadde laget. ⁴² Men Gud vendte seg bort fra dem og overga dem til å tilbe solen, månen og stjernene. Som det er skrevet i profetenes bok:
‘Brakte dere meg ofre og gaver
i førti år i ørkenen, Israels hus? ⁴³ Dere har tatt opp Molochs tabernakel
og stjernen til deres gud Refan,
avgudene dere laget for å tilbe.
Derfor vil jeg sende dere i eksil bortenfor Babylon.’ ⁴⁴ «Våre forfedre hadde paktteltet med seg i ørkenen. Det ble laget som Gud instruerte Moses, i henhold til mønsteret han hadde sett. ⁴⁵ Våre forfedre mottok det og tok det med Josva da de fortrengte nasjonene Gud drev ut foran dem. Det forble i landet inntil Davids tid, ⁴⁶ som fant nåde hos Gud og ba om å få gi en bolig for Jakobs Gud. ⁴⁷ Likevel var det Salomo som bygde et hus for Ham. ⁴⁸ Likevel bor ikke Den Høyeste i strukturer laget av menneskehender. Som profeten sier: ⁴⁹ ‘Himmelen er min trone,
og jorden er min fotskammel.
Hva slags hus vil dere bygge for meg?’ sier Herren.
‘Eller hvor vil min hvileplass være? ⁵⁰ Er det ikke min hånd som har laget alle disse tingene?’ ⁵¹ «Dere stivnakkede mennesker, uomskårne i hjerte og ører! Dere motstår alltid Den Hellige Ånd; dere er akkurat som deres forfedre. ⁵² Hvilke av profetene unngikk deres forfedre å forfølge? De drepte dem som kunngjorde den Rettferdiges komme, og nå har dere blitt Hans forrædere og mordere— ⁵³ dere som mottok loven gitt gjennom engler, men ikke har holdt den.» ⁵⁴ Da medlemmene av Sanhedrin hørte dette, ble de rasende og skar tenner mot ham. ⁵⁵ Men Stefanus, fylt av Den Hellige Ånd, så opp til himmelen og så Guds herlighet, og Jesus stå ved Guds høyre hånd. ⁵⁶ «Se,» sa han, «jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» ⁵⁷ Ved dette ropte de høyt, holdt for ørene, og stormet mot ham i enhet. ⁵⁸ De dro ham ut av byen og begynte å steine ham. I mellomtiden la vitnene sine klær ved føttene til en ung mann ved navn Saulus. ⁵⁹ Mens de steinet Stefanus, ropte han: «Herre Jesus, motta min ånd!» ⁶⁰ Så falt han på kne og ropte: «Herre, hold ikke denne synden mot dem.» Etter å ha sagt dette, sovnet han inn.