1. Samuelsbok 14
1 En dag skjedde det at Jonatan, Sauls sønn, sa til den unge mannen som bar våpnene hans: «Kom, la oss gå over til filisternes garnison på den andre siden.» Men han fortalte det ikke til sin far. 2 Saul oppholdt seg i utkanten av Gibea under granatepletreet i Migron. Folket som var med ham, var omkring seks hundre mann, 3 og Akia, sønn av Akitub, Ikabods bror, sønn av Pinehas, sønn av Eli, Herrens prest i Sjilo, bar efoden. Men folket visste ikke at Jonatan hadde gått. 4 Mellom passene som Jonatan søkte å gå over til filisternes garnison, var det en skarp klippe på den ene siden og en skarp klippe på den andre siden; den ene ble kalt Bosets, og den andre Sene. 5 Den ene klippen reiste seg i nord mot Mikmas, og den andre i sør mot Geba. 6 Og Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: «Kom, la oss gå over til garnisonen til disse uomskårne. Kanskje Herren vil handle for oss, for ingenting kan hindre Herren fra å frelse, enten ved mange eller ved få.» 7 Og våpenbæreren hans sa til ham: «Gjør alt som er i ditt hjerte. Gå videre; jeg er med deg av hjertet og sjelen.» 8 Da sa Jonatan: «Nå vil vi gå over til mennene og vise oss for dem. 9 Hvis de sier til oss: ‘Vent til vi kommer til dere,’ da vil vi bli stående der vi er og ikke gå opp til dem. 10 Men hvis de sier: ‘Kom opp til oss,’ da vil vi gå opp, for Herren har gitt dem i vår hånd. Dette skal være tegnet for oss.» 11 Da begge viste seg for filisternes garnison, sa filisterne: «Se, hebreerne kommer ut av hullene der de har gjemt seg.» 12 Og mennene i garnisonen ropte til Jonatan og våpenbæreren hans og sa: «Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe.» Jonatan sa til våpenbæreren sin: «Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.» 13 Da klatret Jonatan opp på hender og føtter, og våpenbæreren hans etter ham. Og de falt foran Jonatan, og våpenbæreren hans drepte dem etter ham. 14 I det første angrepet drepte Jonatan og våpenbæreren hans omkring tjue menn innenfor omtrent en halv furlong av land. 15 Og det ble en skjelving i leiren, på marken og blant alt folket. Garnisonen og til og med røverne skalv, og jorden skalv, og det ble en stor panikk fra Gud. 16 Sauls vaktmenn i Gibea i Benjamin så, og se, mengden smeltet bort og spredte seg i alle retninger. 17 Da sa Saul til folket som var med ham: «Ta opprop og se hvem som har gått fra oss.» Og da de hadde tatt opprop, se, Jonatan og våpenbæreren hans var ikke der. 18 Så sa Saul til Akia: «Bring Guds ark hit.» For Guds ark var på den tiden med Israels sønner. 19 Og mens Saul talte til presten, fortsatte tumulten i filisternes leir å øke. Da sa Saul til presten: «Trekk hånden tilbake.» 20 Da samlet Saul og alt folket som var med ham seg og gikk inn i slaget; og se, hver manns sverd var mot hans neste, og det var stor forvirring. 21 Nå slo hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne og hadde gått opp med dem inn i leiren fra det omkringliggende landet, seg sammen med israelittene som var med Saul og Jonatan. 22 Og alle Israels menn som hadde gjemt seg i fjellandet Efraim hørte at filisterne flyktet, og de fulgte også hardt etter dem i slaget. 23 Slik frelste Herren Israel den dagen, og slaget beveget seg forbi Bet-aven. 24 Nå var Israels menn hardt presset den dagen, for Saul hadde lagt en ed på folket og sagt: «Forbannet er den mann som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender.» Så ingen av folket smakte mat. 25 Da kom alt folket i landet inn i skogen, og det var honning på bakken. 26 Og da folket kom inn i skogen, se, honningen dryppet, men ingen rakte hånden til munnen, for folket fryktet eden. 27 Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde pålagt folket eden; så han rakte ut enden av staven som var i hånden hans og dyppet den i honningkaken, og førte hånden til munnen, og øynene hans ble klare. 28 Da sa en av folket: «Din far påla folket strengt med en ed og sa: ‘Forbannet er den mann som spiser mat i dag.’» Og folket var svake. 29 Da bemerket Jonatan: «Min far har brakt ulykke over landet. Se hvordan øynene mine har blitt klare fordi jeg smakte litt av denne honningen. 30 Hvor mye bedre ville det ikke ha vært om folket hadde spist fritt i dag av byttet fra sine fiender som de fant! For nå har ikke nedslaktingen blant filisterne vært betydelig.» 31 Den dagen beseiret de filisterne fra Mikmas til Ajalon, og folket var overmåte trette. 32 Folket kastet seg grådig over byttet og tok sauer, okser og kalver, og slaktet dem på bakken; og folket spiste dem med blodet. 33 Da ble det fortalt Saul og sagt: «Se, folket synder mot Herren ved å spise kjøtt med blodet.» Og han sa: «Dere har handlet svikefullt; rull en stor stein hit til meg.» 34 Så sa Saul: «Spred dere blant folket og si til dem: ‘Hver mann bringe sin okse eller sitt lam, og slakt det her og spis, og synd ikke mot Herren ved å spise med blodet.’» Så hele folket brakte sine okser den natten og slaktet dem der. 35 Og Saul bygde et alter for Herren—det var det første alteret han bygde for Herren. 36 Da sa Saul: «La oss gå ned etter filisterne om natten og plyndre dem til morgengry, og la oss ikke la en mann av dem bli igjen.» Og de sa: «Gjør hva som synes godt for deg.» Men presten sa: «La oss komme nær Gud her.» 37 Og Saul spurte Gud: «Skal jeg gå ned etter filisterne? Vil Du gi dem i Israels hånd?» Men Han svarte ham ikke den dagen. 38 Så sa Saul: «Kom hit, alle folkets høvdinger, og vit og se hvor denne synden har vært i dag. 39 For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det er Jonatan min sønn, skal han sannelig dø.» Men ikke en av folket svarte ham. 40 Da sa han til hele Israel: «Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jonatan min sønn vil være på den andre siden.» Og folket sa til Saul: «Gjør hva som synes godt for deg.» 41 Derfor sa Saul til Herren: «Å Gud i Israel, gi en fullkommen lodd.» Og Jonatan og Saul ble tatt, men folket slapp unna. 42 Da sa Saul: «Kast loddet mellom meg og Jonatan min sønn.» Og Jonatan ble tatt. 43 Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort.» Og Jonatan fortalte ham: «Jeg smakte virkelig litt honning med enden av staven som var i min hånd. Her er jeg; jeg må dø.» 44 Og Saul sa: «Gud gjør så mot meg og mer også, for du skal sannelig dø, Jonatan.» 45 Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen i Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, ikke et hår av hans hode skal falle til jorden, for han har arbeidet med Gud i dag.» Så folket reddet Jonatan, og han døde ikke. 46 Da opphørte Saul å forfølge filisterne, og filisterne vendte tilbake til sitt eget sted. 47 Da Saul hadde tatt kongedømmet over Israel, kjempet han mot alle sine fiender på alle kanter—mot Moab, ammonittene, Edom, kongene i Soba og filisterne. Og hvor han enn vendte seg, slo han dem. 48 Han handlet tappert og slo amalekittene, og frelste Israel fra hendene til dem som plyndret dem. 49 Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malkisjua. Hans to døtre het Merab, den førstefødte, og Mikal, den yngre. 50 Ahinoam, datter av Ahimaas, var Sauls kone. Kommandanten for hæren hans var Abner, sønn av Ner, som var Sauls onkel. 51 Saul var sønn av Kisj, og Ner, Abners far, var sønn av Abiel. 52 Det var harde kamper mot filisterne alle Sauls dager. Og når Saul så noen mektig mann eller tapper mann, tok han ham i sin tjeneste.