1. Mosebok 44
1 Josef instruerte husholdersken sin, “Fyll mennenes sekker med så mye mat som de kan bære, og legg hver manns penger øverst i sekken hans. 2 Legg også sølvbegeret mitt øverst i den yngstes sekk, sammen med pengene hans for kornet.” Og husholdersken gjorde som Josef befalte. 3 Da morgenen brøt, dro mennene av sted med eslene sine. 4 De hadde nettopp forlatt byen og var ikke langt unna da Josef sa til husholdersken sin, “Gå etter de mennene straks, og når du tar dem igjen, spør, ‘Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt? 5 Er ikke dette begeret min herre drikker av og bruker til spådom? Dere har begått en urett.’” 6 Da han tok dem igjen, gjentok han disse ordene for dem. 7 De svarte, “Hvorfor taler min herre slike ord? Det være langt fra dine tjenere å gjøre en slik ting! 8 Vi brakte til og med tilbake til deg fra Kanaan pengene vi fant i munningen av sekkene våre. Hvorfor skulle vi stjele sølv eller gull fra din herres hus? 9 Hvis noen av dine tjenere finnes med det, skal han dø, og vi andre skal bli min herres slaver.” 10 Han svarte, “La det være som dere sier. Den som finnes med det, skal bli min slave; de andre skal være fri for skyld.” 11 Hver mann senket raskt sekken sin til bakken og åpnet den. 12 Husholdersken begynte å lete, fra den eldste til den yngste, og begeret ble funnet i Benjamins sekk. 13 Da rev de klærne sine i sorg. Hver mann lastet eslet sitt, og de vendte tilbake til byen. 14 Da Juda og brødrene hans kom til Josefs hus, var han fortsatt der, og de falt til jorden foran ham. 15 Josef spurte dem, “Hva er denne gjerningen dere har gjort? Vet dere ikke at en mann som jeg virkelig kan praktisere spådom?” 16 Juda svarte, “Hva kan vi si til min herre? Hvordan kan vi rettferdiggjøre oss selv? Gud har avdekket dine tjeneres skyld. Vi er nå min herres slaver, både vi og den som ble funnet med begeret.” 17 Men Josef sa, “Det være langt fra meg å gjøre dette. Bare mannen som ble funnet med begeret skal bli min slave. Dere andre, vend tilbake til deres far i fred.” 18 Da nærmet Juda seg ham og sa, “Vær så snill, min herre, la din tjener tale et ord i min herres ører, og ikke bli sint på din tjener, for du er som farao selv. 19 Min herre spurte sine tjenere, ‘Har dere en far eller en bror?’ 20 Vi svarte, ‘Vi har en gammel far og en ung sønn født til ham i hans alderdom. Hans bror er død, og han er den eneste igjen av sin mors barn, og hans far elsker ham.’ 21 Da sa du til dine tjenere, ‘Bring ham ned til meg så jeg kan se ham.’ 22 Vi sa til min herre, ‘Gutten kan ikke forlate sin far; hvis han forlater, vil hans far dø.’ 23 Men du sa til dine tjenere, ‘Med mindre deres yngste bror kommer med dere, vil dere ikke se mitt ansikt igjen.’ 24 Da vi vendte tilbake til din tjener, vår far, fortalte vi hva min herre hadde sagt. 25 Vår far befalte oss, ‘Gå tilbake og kjøp litt mer mat.’ 26 Men vi sa, ‘Vi kan ikke dra ned med mindre vår yngste bror er med oss. Vi kan ikke se mannens ansikt med mindre han er med oss.’ 27 Din tjener, vår far, bønnfalt oss, ‘Dere vet at min kone fødte meg to sønner. 28 En forlot meg, og jeg sa, “Han må ha blitt revet i stykker.” Jeg har ikke sett ham siden. 29 Hvis dere også tar denne fra meg og skade rammer ham, vil dere bringe mitt grå hode ned i graven i elendighet.’ 30 Nå, hvis gutten ikke er med oss når jeg vender tilbake til din tjener, vår far, og hvis min far, hvis liv er nært knyttet til guttens liv, 31 ser at gutten ikke er med oss, vil han dø. Dine tjenere vil bringe vår fars grå hode ned i graven i sorg. 32 Din tjener garanterte guttens sikkerhet til min far, og sa, ‘Hvis jeg ikke bringer ham tilbake, vil jeg bære skylden for min far hele mitt liv.’ 33 Nå, vær så snill, la din tjener bli som min herres slave i stedet for gutten, og la gutten vende tilbake med sine brødre. 34 Hvordan kan jeg vende tilbake til min far hvis gutten ikke er med meg? Jeg frykter å se den elendighet som ville ramme min far.”