4. Mosebok 14
1 Den natten ropte hele menigheten høyt og gråt, og folket gråt. 2 Alle israelittene klaget mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: “Hadde vi bare omkommet i Egypt! Eller til og med i denne ørkenen! 3 Hvorfor fører Herren oss til dette landet for å falle for sverdet? Våre koner og barn vil bli tatt som bytte. Ville det ikke være bedre for oss å vende tilbake til Egypt?” 4 Og de sa til hverandre: “La oss utnevne en leder og dra tilbake til Egypt.” 5 Da falt Moses og Aron på sitt ansikt foran hele forsamlingen av israelittene som var samlet der. 6 Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utforsket landet, rev i stykker klærne sine; 7 og de sa til hele forsamlingen av israelittene: “Landet vi gikk gjennom og utforsket er overmåte godt. 8 Hvis Herren finner velbehag i oss, vil Han føre oss inn i dette landet, et land som flyter med melk og honning, og gi det til oss. 9 Bare gjør ikke opprør mot Herren. Frykt ikke folkene i landet, for de vil bli vårt bytte. Deres beskyttelse er borte, og Herren er med oss. Frykt dem ikke.” 10 Men hele forsamlingen diskuterte å steine dem. Da viste Herrens herlighet seg ved sammenkomstens telt for alle israelittene. 11 Herren sa til Moses: “Hvor lenge skal dette folket vise forakt for Meg? Hvor lenge skal de nekte å tro på Meg, til tross for alle tegnene Jeg har gjort blant dem? 12 Jeg vil slå dem med pest og ødelegge dem, men Jeg vil gjøre deg til en nasjon større og mektigere enn dem.” 13 Moses sa til Herren: “Da vil egypterne høre om det! Ved Din kraft førte Du dette folket opp fra blant dem. 14 Og de vil fortelle det til innbyggerne i dette landet. De har hørt at Du, Herre, er med dette folket og at Du, Herre, har blitt sett ansikt til ansikt, at Din sky hviler over dem, og at Du går foran dem i en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. 15 Hvis Du bringer omkommet til hele dette folket, vil nasjonene som har hørt denne rapporten om Deg si, 16 ‘Herren var ikke i stand til å føre dette folket inn i landet Han lovet dem med ed, så Han ødela dem i ørkenen.’ 17 “Nå, la Herrens kraft være stor, slik Du har erklært: 18 ‘Herren er sen til vrede, rik på kjærlighet og tilgir synd og opprør. Likevel lar Han ikke den skyldige være ustraffet; Han holder barna ansvarlige for foreldrenes synd til tredje og fjerde generasjon.’ 19 I samsvar med Din store kjærlighet, tilgi overtredelsen til dette folket, slik Du har tilgitt dem fra den tid de forlot Egypt til nå.” 20 Herren svarte: “Jeg har tilgitt dem, som du ba om. 21 Likevel, så sant Jeg lever og Herrens herlighet fyller hele jorden, 22 ikke én av dem som har vært vitne til Min herlighet og tegnene Jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, men likevel har vært ulydige mot Meg og satt Meg på prøve ti ganger— 23 ikke én av dem vil noen gang se landet Jeg lovet med ed til deres forfedre. De som har vist forakt for Meg vil ikke se det. 24 Men fordi Min tjener Kaleb har en annen ånd og følger Meg helhjertet, vil Jeg føre ham inn i landet han utforsket, og hans etterkommere skal arve det. 25 Siden amalekittene og kanaaneerne bor i dalene, vend tilbake i morgen og sett kursen mot ørkenen langs veien til Rødehavet.” 26 Herren talte til Moses og Aron og sa: 27 “Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot Meg? Jeg har hørt klagene fra disse misfornøyde israelittene. 28 Så si til dem: ‘Så sant Jeg lever, erklærer Herren, Jeg vil gjøre mot dere akkurat som dere har sagt: 29 I denne ørkenen skal deres kropper falle—hver og en av dere som er tjue år eller eldre som ble talt i folketellingen og som har klaget mot Meg. 30 Ingen av dere vil komme inn i landet Jeg sverget å gjøre til deres hjem, unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. 31 Når det gjelder barna deres som dere sa ville bli tatt som bytte, vil Jeg føre dem inn for å nyte landet dere har forkastet. 32 Men deres kropper vil møte sin ende i denne ørkenen. 33 Barna deres vil være gjetere her i førti år, og bære konsekvensene av deres utroskap, til den siste av deres kropper ligger i ørkenen. 34 I førti år—ett år for hver av de førti dagene dere utforsket landet—skal dere bære konsekvensene av deres synder og vite hvordan det er å ha Meg mot dere.’ 35 Jeg, Herren, har talt, og Jeg vil sikkert gjøre disse tingene mot hele denne opprørske menigheten, som har slått seg sammen mot Meg. De vil møte sin ende i denne ørkenen; her vil de omkomme.” 36 Så mennene Moses hadde sendt for å utforske landet, som vendte tilbake og fikk hele menigheten til å klage mot ham ved å spre en negativ rapport om det— 37 disse mennene som var ansvarlige for å spre den negative rapporten om landet ble slått ned og døde av en pest for Herren. 38 Av mennene som dro for å utforske landet, var det bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som forble i live. 39 Da Moses rapporterte dette til alle israelittene, sørget de dypt. 40 Tidlig neste morgen dro de til det høyeste punktet i fjellandet og sa: “Nå er vi klare til å gå opp til landet Herren lovet. Vi har virkelig syndet!” 41 Men Moses sa: “Hvorfor går dere mot Herrens befaling? Dette vil ikke lykkes! 42 Ikke fortsett, for Herren er ikke med dere. Dere vil møte nederlag i hendene på deres fiender, 43 for amalekittene og kanaaneerne vil konfrontere dere der. Siden dere har vendt dere bort fra Herren, vil Han ikke støtte dere, og dere vil falle for sverdet.” 44 Likevel, i sin formodning dro de opp mot det høyeste punktet i fjellandet, selv om verken Moses eller Herrens paktsark forlot leiren. 45 Da kom amalekittene og kanaaneerne som bodde i det fjellandet ned og angrep dem og spredte dem så langt som til Horma.