Utmattelse

"For jeg vil forfriske de trette og tilfredsstille de svake."

³ Elia, fylt av frykt, sto opp og flyktet for sitt liv, og kom til Beersheba, som tilhører Juda, hvor han etterlot sin tjener.

⁴ Men han selv gikk en dagsreise inn i ørkenen, og kom og satte seg under en gyvelbusk; og han ba om å få dø, og sa, "Det er nok! Nå, Herre, ta mitt liv, for jeg er ikke bedre enn mine fedre."

⁵ Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken; men se, en engel rørte ved ham, og han sa til ham, "Stå opp, spis!"

⁶ Så så han opp, og se, der ved hans hode var et brød bakt på varme steiner, og en krukke med vann. Så han spiste og drakk, og la seg ned igjen.

⁷ Men Herrens engel kom tilbake en annen gang, rørte ved ham, og sa, "Stå opp, spis, for reisen er for mye for deg."

⁸ Så sto han opp, spiste og drakk, og reiste i styrken av den maten i førti dager og førti netter til Horeb, Guds fjell.

¹⁷ Moses' svigerfar talte til ham og sa: «Det du gjør er ikke godt.

¹⁸ Du og dette folket som kommer til deg vil bare slite dere ut. Oppgaven er for tung for deg; du kan ikke gjøre den alene.

Derfor, styrk de trette hender og de svake knær.

Gideon og de tre hundre mennene med ham, utmattet, men fortsatt i forfølgelse, nådde Jordan og krysset over.

¹ «Er ikke et menneske tvunget til å arbeide på jorden,
Og er ikke hans dager som dagene til en leiekar?

² Akkurat som en trell lengter etter skyggen,
Og som en arbeider som ivrig venter på sin lønn,

³ Så er jeg gitt måneder av fåfengt strev,
Og netter fylt med uro er tildelt meg.

⁴ Når jeg legger meg, spør jeg: ‘Når skal jeg stå opp?’
Men natten drar ut,
Og jeg er urolig til det blir morgen.

I mellomtiden sa folket i Juda: "Arbeidernes styrke svikter, og det er så mye rusk at vi ikke kan bygge opp muren."

¹¹ Moses sa til Herren: “Hvorfor har du brakt denne vanskeligheten over din tjener? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde i dine øyne, siden du legger byrden av hele dette folket på meg?

¹² Har jeg unnfanget hele dette folket? Har jeg født dem, at du skulle si til meg: ‘Bær dem i dine armer som en sykepleier bærer et diende barn, til det landet du lovet deres forfedre’?

¹³ Hvor skal jeg finne kjøtt å gi til hele dette folket? De fortsetter å klage til meg: ‘Gi oss kjøtt å spise!’

¹⁴ Jeg er ikke i stand til å bære ansvaret for hele dette folket alene; det er for overveldende for meg.

¹⁵ Hvis dette er slik du vil behandle meg, vennligst drep meg nå—hvis jeg har funnet nåde i dine øyne—og la meg ikke se min egen undergang.”

¹⁶ Herren sa til Moses: “Samle for meg sytti menn av Israels eldste, som du vet er folkets eldste og deres offiserer. Bring dem til møteteltet, og la dem stå der med deg.

² Jeg har sunket ned i dyp gjørme, og det er ingen fotfeste;
Jeg har kommet inn i dype vann, og flommen overvelder meg.

³ Jeg er utmattet av gråt; min strupe er tørr;
Mine øyne svikter mens jeg venter på min Gud.

Da min ånd var overveldet i meg,
Visste Du om min vei.
På stien hvor jeg går
Har de satt en snare for meg.

⁴ Derfor er min ånd kraftløs i meg;
Mitt hjerte er forferdet i meg.

⁵ Jeg minnes de gamle dager;
Jeg grunner på alle dine gjerninger;
Jeg tenker på dine henders verk.

⁶ Jeg rekker ut mine hender til deg;
Min sjel tørster etter deg, som et uttørket land.
Sela

⁷ Svar meg raskt, Herre,
Min ånd svikter;
Skjul ikke ditt ansikt for meg,
Ellers blir jeg lik dem som går ned i graven.

«Kom til meg, alle som er trette og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.

²² Hva får mennesker ut av alt sitt strev og sin bekymrede streben som de arbeider med under solen?

²³ Alle deres dager bringer deres arbeid sorg og smerte; selv om natten finner deres sinn ikke hvile. Også dette er forgjeves.

La oss ikke bli trette av å gjøre godt, for til rett tid skal vi høste en avling hvis vi ikke gir opp.

²⁹ Han gir styrke til den trette og øker kraften til den svake.

³⁰ Selv unge blir trette og slitne, og kraftige unge menn snubler og faller;

³¹ men de som venter på Herren skal fornye sin styrke. De skal sveve på vinger som ørner; de skal løpe og ikke bli trette, de skal gå og ikke bli utmattet.

Den suverene Herren har gitt meg de lærdes tunge, så jeg kan vite hvordan jeg skal styrke den trette med et ord. Han vekker meg morgen etter morgen, vekker mitt øre til å lytte som en som blir undervist.

Men hvis jeg sier: "Jeg vil ikke nevne ham eller tale mer i hans navn," er hans ord som en brennende ild i mitt hjerte, innestengt i mine ben. Jeg er trett av å holde det inne; ja, jeg kan ikke.

Jeg har ingen fred, ingen ro,
ingen hvile, men bare uro.”

Sannelig, nå har Gud slitt meg ut;
du har ødelagt hele min husstand.

Mine indre organer er i opprør og er aldri stille;
lidelsens dager møter meg.

Men hvordan kan jeg alene bære vekten av deres problemer, byrder og tvister?

²⁸ Da sa en av folket: «Din far påla folket strengt med en ed og sa: ‘Forbannet er den mann som spiser mat i dag.’» Og folket var svake.

²⁹ Da bemerket Jonatan: «Min far har brakt ulykke over landet. Se hvordan øynene mine har blitt klare fordi jeg smakte litt av denne honningen.

³⁰ Hvor mye bedre ville det ikke ha vært om folket hadde spist fritt i dag av byttet fra sine fiender som de fant! For nå har ikke nedslaktingen blant filisterne vært betydelig.»

³¹ Den dagen beseiret de filisterne fra Mikmas til Ajalon, og folket var overmåte trette.

David fortsatte forfølgelsen med fire hundre menn, mens to hundre, som var for utmattet til å krysse bekken Besor, ble igjen.

For selv da vi kom til Makedonia, fant vi ingen hvile for kroppene våre, men vi ble plaget på alle sider: konflikter på utsiden, frykt inni.

Jeg har vært i arbeid og slit, gjennom mange søvnløse netter, i sult og tørst, ofte uten mat, i kulde og eksponering.

Og kongen og alt folket som var med ham kom frem trette, og han forfrisket seg der.

Slik ble jeg alene tilbake, stirrende på dette store synet; min styrke forlot meg, min ansiktsfarge ble dødblek, og jeg var maktesløs.

"På den tiden sa jeg til dere: 'Jeg er ikke i stand til å bære byrden av dere alene.

Dette var min situasjon: Hete fortærte meg om dagen og frost om natten, og søvnen flyktet fra mine øyne.

Da solen steg, sørget Gud for en brennende østlig vind, og solen slo ned på Jonas hode så han ble matt. Han ønsket å dø og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.»

Simon svarte: «Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe, men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene.»

Men Marta var opptatt med alt som skulle gjøres. Hun kom til ham og spurte: "Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg!"

Han kom til disiplene og fant dem sovende, og sa til Peter, “Så, dere kunne ikke våke med meg en time?

Igjen kom han tilbake og fant dem sovende, for øynene deres var tunge.

Så vendte han tilbake til disiplene sine og fant dem sovende. "Simon," sa han til Peter, "sover du? Kunne du ikke våke en time?

Da hevet David og folket som var med ham sine stemmer og gråt til de ikke hadde mer styrke igjen til å gråte.

²⁷ Nå, da David kom til Mahanaim, Shobi, sønn av Nahasj fra Rabba av ammonittene, Makir, sønn av Ammiel fra Lo-Debar, og Barsillai, gileaditten fra Rogelim,

²⁸ brakte senger, fat, leirkar, hvete, bygg, mel, ristet korn, bønner, linser, ristet frø,

²⁹ honning, ostemasse, sauer og ost fra buskapen, til David og folket som var med ham for å spise; for de sa: "Folket er sultne og trette og tørste i ørkenen."

Nå gjorde filisterne igjen krig med Israel, og David dro ned med sine tjenere og kjempet mot filisterne, og David ble trett.

En ung mann ved navn Evtykus satt i vinduskarmen, og falt i dyp søvn mens Paulus holdt en lang tale. Overveldet av søvn, falt han ned fra tredje etasje og ble plukket opp død.

Jeg, Daniel, var utmattet og lå syk i flere dager. Så reiste jeg meg og gikk om kongens gjøremål. Jeg var forferdet over synet; det var utenfor forståelse.