Salmene 69
For sangmesteren; etter Shoshannim. En salme av David.
1 Frels meg, Gud,
For vannene har truet mitt liv. 2 Jeg har sunket ned i dyp gjørme, og det er ingen fotfeste;
Jeg har kommet inn i dype vann, og flommen overvelder meg. 3 Jeg er utmattet av gråt; min strupe er tørr;
Mine øyne svikter mens jeg venter på min Gud. 4 De som hater meg uten grunn er flere enn hårene på mitt hode;
De som søker å ødelegge meg er mektige, de som motsetter seg meg med løgner;
Det jeg ikke stjal, må jeg nå gjenopprette. 5 Gud, Du er klar over min dårskap,
Og min skyld er ikke skjult for Deg. 6 Måtte de som venter på Deg ikke bli gjort til skamme på grunn av meg, Herre Gud over hærskarene;
Måtte de som søker Deg ikke bli vanæret på grunn av meg, Israels Gud, 7 For Din skyld har jeg utholdt vanære;
Vanære har dekket mitt ansikt. 8 Jeg har blitt fremmedgjort fra mine brødre,
Og en fremmed for min mors sønner. 9 For iveren for Ditt hus har fortært meg,
Og fornærmelsene fra dem som fornærmer Deg har falt på meg. 10 Da jeg gråt og fastet,
Brakte det meg vanære. 11 Da jeg bar sekkestrie som mitt plagg,
Ble jeg et ordtak for dem. 12 De som sitter ved porten snakker om meg,
Og jeg er gjenstand for sanger av dem som er beruset. 13 Men for meg er min bønn til Deg, Herre, på et gunstig tidspunkt;
Gud, i overfloden av Din nåde,
Svar meg med Din frelsende sannhet. 14 Fri meg fra gjørmen og la meg ikke synke;
Måtte jeg bli reddet fra dem som hater meg, og fra dypet av vannet. 15 Måtte flomvannene ikke feie over meg
Heller ikke dypet sluke meg,
Heller ikke gropen lukke sin munn over meg. 16 Svar meg, Herre, for Din godhet er rikelig;
I Din store medfølelse, vend Deg mot meg, 17 Og skjul ikke Ditt ansikt for Din tjener,
For jeg er i nød; svar meg raskt. 18 Kom nær til min sjel og forløs den;
Redd meg på grunn av mine fiender! 19 Du kjenner min vanære, min skam og min vanære;
Alle mine motstandere er kjent for Deg. 20 Vanære har brutt mitt hjerte, og jeg er så svak.
Og jeg så etter medfølelse, men det var ingen,
Og etter trøstere, men jeg fant ingen. 21 De ga meg også bitter mat,
Og for min tørst tilbød de meg sur vin. 22 Måtte deres bord foran dem bli en snare;
Og når de føler seg trygge, måtte det bli en felle. 23 Måtte deres øyne bli mørklagt så de ikke kan se,
Og få deres kropper til å skjelve kontinuerlig. 24 Øs ut Din harme over dem,
Og måtte Din voldsomme vrede overmanne dem. 25 Måtte deres leir bli forlatt;
Måtte det ikke være noen som bor i deres telt. 26 For de har forfulgt den Du har slått,
Og de forteller om smerten til dem Du har såret. 27 Legg synd til deres synd,
Og måtte de ikke komme inn i Din rettferdighet. 28 Måtte de bli strøket ut av livets bok,
Og måtte de ikke bli oppført med de rettferdige. 29 Men jeg er plaget og i smerte;
Måtte Din frelse, Gud, sette meg trygt på høyden. 30 Jeg vil ære Guds navn med en sang,
Og opphøye Ham med takksigelse. 31 Og det vil glede Herren mer enn en okse
Eller en okse med horn og klover. 32 De ydmyke har sett det og er glade;
Dere som søker Gud, la deres hjerter bli fornyet. 33 For Herren hører de trengende,
Og forakter ikke sine fanger. 34 La himmelen og jorden prise Ham,
Havene og alt som beveger seg i dem. 35 For Gud vil frelse Sion og gjenoppbygge byene i Juda,
Slik at de kan bo der og eie det. 36 Etterkommerne av Hans tjenere vil arve det,
Og de som elsker Hans navn vil bo i det.