Job 30

¹ «Men nå ler de av meg, de som er yngre enn jeg,
hvis fedre jeg ikke ville ha plassert med hundene i min flokk. ² Hva nytte hadde jeg av styrken i deres hender?
Deres kraft hadde forlatt dem. ³ Av fattigdom og sult er de avmagret—
De som gnager den tørre bakken om natten i ødeleggelse og øde. ⁴ De som samler salturt ved buskene,
og hvis mat er roten av gyvelbusken. ⁵ De er drevet bort fra samfunnet;
folk roper mot dem som mot en tyv, ⁶ slik at de bor i øde daler,
i hull i jorden og i bergene. ⁷ Blant buskene jamrer de;
under ugresset samler de seg. ⁸ Sønner av dårer, ja, sønner av navnløse,
de er drevet ut av landet. ⁹ Og nå har jeg blitt deres spott,
og jeg har blitt et ordtak for dem. ¹⁰ De avskyr meg og holder seg på avstand fra meg,
og de avstår ikke fra å spytte meg i ansiktet. ¹¹ Fordi Han har løsnet sin buestreng og plaget meg,
har de kastet av seg hemninger i mitt nærvær. ¹² På høyre hånd reiser deres avkom seg;
de skyver mine føtter til side og bygger opp mot meg sine ødeleggelsesveier. ¹³ De forstyrrer min vei,
de drar nytte av mitt fall;
ingen holder dem tilbake. ¹⁴ De kommer over meg som en brist i muren;
de rykker frem i stormen. ¹⁵ Plutselige redsler vendes mot meg;
de forfølger min ære som vinden,
og min velstand har forsvunnet som en sky. ¹⁶ Og nå er min sjel utøst i meg;
lidelsens dager har overveldet meg. ¹⁷ Om natten gjennomborer det mine ben i meg,
og mine ubarmhjertige smerter hviler ikke. ¹⁸ Ved en stor kraft blir mitt plagg forvrengt;
det binder meg som kragen på min kappe. ¹⁹ Han har kastet meg i gjørmen,
og jeg er redusert til støv og aske. ²⁰ Jeg roper til Deg om hjelp, men Du svarer ikke;
jeg står opp, og Du vender Ditt blikk mot meg. ²¹ Du har blitt hard mot meg;
med styrken av Din hånd forfølger Du meg. ²² Du løfter meg opp til vinden og lar meg ri på den,
og Du sprer meg i stormen. ²³ For jeg vet at Du vil bringe meg til døden,
og til huset for samling for alle de levende. ²⁴ Men strekker man ikke ut sin hånd i en ruinhaug,
eller i sin ulykke derfor roper om hjelp? ²⁵ Har jeg ikke grått for den som er i nød?
Var min sjel ikke bedrøvet for den trengende? ²⁶ Når jeg håpet på godt, kom det onde;
når jeg ventet på lys, kom mørket. ²⁷ Mine indre organer er i opprør og er aldri stille;
lidelsens dager møter meg. ²⁸ Jeg vandrer omkring i sorg uten trøst;
jeg står opp i forsamlingen og ber om hjelp. ²⁹ Jeg har blitt lik sjakaler,
og en følgesvenn til strutser. ³⁰ Min hud har blitt mørk på meg,
og mine ben brenner med feber. ³¹ Slik er min harpe stemt til sorg,
og min fløyte til klagelyd.