Job 29

¹ Da tok Job igjen til orde og sa, ² «Om jeg bare kunne være som i de måneder som gikk,
Som i de dager da Gud våket over meg; ³ Da hans lampe skinte over meg,
Og ved hans lys vandret jeg gjennom mørket; ⁴ Akkurat som jeg var i min ungdoms dager,
Da Guds beskyttelse var over mitt telt; ⁵ Da Den Allmektige fortsatt var med meg,
Og mine barn omga meg; ⁶ Da mine skritt var badet i smør,
Og klippen strømmet ut oljestrømmer for meg! ⁷ Da jeg gikk til byporten,
Da jeg tok mitt sete på torget, ⁸ De unge mennene så meg og trakk seg tilbake,
Og de gamle mennene reiste seg og sto. ⁹ Lederne sluttet å tale
Og la hendene på munnen; ¹⁰ De fornemmes stemmer ble stille,
Og deres tunger klistret seg til ganene. ¹¹ For når et øre hørte, kalte det meg velsignet,
Og når et øye så, vitnet det om meg, ¹² Fordi jeg reddet den fattige som ropte om hjelp,
Og den foreldreløse som ikke hadde noen støtte. ¹³ Velsignelsen fra den som var i ferd med å omkomme kom over meg,
Og jeg fikk enkers hjerte til å synge av glede. ¹⁴ Jeg bar rettferdighet, og den kledde meg;
Min rettferdighet var som en kappe og et hodebånd. ¹⁵ Jeg var en veileder for de blinde,
Og en støtte for de lamme. ¹⁶ Jeg var en far for de trengende,
Og jeg undersøkte saken jeg ikke kjente. ¹⁷ Jeg knuste de ondes kjever,
Og reddet byttet fra deres tenner. ¹⁸ Da tenkte jeg, ‘Jeg vil dø i mitt rede,
Og jeg vil mangfoldiggjøre mine dager som sanden. ¹⁹ Mine røtter sprer seg ut til vannene,
Og dugg ligger på mine grener hele natten. ²⁰ Min ære er alltid frisk hos meg,
Og min bue blir fornyet i min hånd.’ ²¹ Til meg lyttet de og ventet,
Og forble stille for mitt råd. ²² Etter mine ord talte de ikke igjen,
Og min tale la seg over dem. ²³ De ventet på meg som på regnet,
Og åpnet sine munner som for vårregnet. ²⁴ Jeg smilte til dem når de ikke trodde,
Og de så ikke på lyset i mitt ansikt uvennlig. ²⁵ Jeg bestemte deres kurs og satt som leder,
Og bodde som en konge blant troppene,
Som en som trøstet de sørgende.