1. Samuelsbok 20
1 Da flyktet David fra Naiot i Rama, og kom og sa til Jonatan: "Hva har jeg gjort? Hva er min skyld? Hva er min synd overfor din far, siden han søker å ta mitt liv?" 2 Men han sa til ham: "Langt derifra! Du skal ikke dø. Se, min far gjør ingenting, verken stort eller smått, uten å fortelle meg det. Hvorfor skulle min far skjule denne saken for meg? Det er ikke slik!" 3 Likevel sverget David igjen og sa: "Din far vet godt at jeg har funnet nåde i dine øyne, og han har sagt: 'Jonatan må ikke få vite dette, så han ikke blir bedrøvet.' Men sannelig, så sant Herren lever og så sant du selv lever, det er knapt et skritt mellom meg og døden." 4 Da forsikret Jonatan David: "Jeg vil gjøre hva du enn ber om." 5 David sa til Jonatan: "Se, i morgen er det nymåne, og jeg er forventet å sitte med kongen for å spise. Men la meg gå, så jeg kan skjule meg i marken til den tredje kvelden. 6 Hvis din far savner meg i det hele tatt, så si: 'David ba innstendig om tillatelse fra meg til å dra til Betlehem, hans by, fordi det er den årlige ofringen der for hele familien.' 7 Hvis han sier: 'Det er godt,' vil din tjener være trygg; men hvis han blir sint, vet at han har bestemt seg for å skade meg. 8 Derfor, vis vennlighet mot din tjener, for du har brakt din tjener inn i en pakt med Herren med deg. Men hvis det er skyld i meg, drep meg selv; for hvorfor skulle du bringe meg til din far?" 9 Jonatan sa: "Langt være det fra deg! For hvis jeg virkelig får vite at min far har bestemt seg for å skade deg, ville jeg ikke informere deg?" 10 Da spurte David Jonatan: "Hvordan skal jeg vite om din far svarer deg hardt?" 11 Jonatan sa til David: "Kom, la oss gå ut i marken." Så de to gikk ut i marken. 12 Da sa Jonatan til David: "Herren, Israels Gud, være vitne! Når jeg har undersøkt min far om denne tiden i morgen eller den tredje dagen, hvis alt er vel med David, skal jeg da ikke sende ord til deg og avsløre det for deg? 13 Men hvis det behager min far å skade deg, må Herren behandle meg, Jonatan, strengt og verre, hvis jeg ikke informerer deg og sender deg bort, så du kan gå i sikkerhet. Og må Herren være med deg som han har vært med min far. 14 Hvis jeg fortsatt er i live, vil du ikke vise meg Herrens kjærlighet, så jeg ikke dør? 15 Og du skal ikke kutte av din lojalitet fra mitt hus for alltid, ikke engang når Herren eliminerer hver av Davids fiender fra jordens overflate." 16 Så gjorde Jonatan en pakt med Davids hus, og sa: "Må Herren holde Davids fiender ansvarlige." 17 Jonatan fikk David til å sverge igjen på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som han elsket sitt eget liv. 18 Da sa Jonatan til ham: "Det er nymåne i morgen, og du vil bli savnet, for din plass vil være tom. 19 Når du har blitt der i tre dager, skal du gå raskt ned og komme til stedet hvor du gjemte deg den begivenhetsrike dagen, og du skal bli ved steinen Esel. 20 Og jeg vil skyte tre piler til siden, som om jeg sikter på et mål. 21 Da skal jeg sende gutten og si: 'Gå, finn pilene.' Hvis jeg spesifikt sier til gutten: 'Se, pilene er på denne siden av deg; hent dem,' så kom ut, for det er trygghet for deg og ingen skade, så sant Herren lever. 22 Men hvis jeg sier til ungdommen: 'Se, pilene er bortenfor deg,' så gå, for Herren har sendt deg bort. 23 Når det gjelder saken som du og jeg har snakket om, se, Herren er mellom deg og meg for alltid." 24 Så gjemte David seg i marken; og da nymånen kom, satte kongen seg ned for å spise måltidet. 25 Kongen satte seg på sin plass som vanlig, plassen ved veggen; da reiste Jonatan seg og Abner satte seg ved Sauls side, men Davids plass var tom. 26 Likevel sa Saul ingenting den dagen, for han tenkte: "Det må være en tilfeldighet; han er ikke seremonielt ren; sikkert er han ikke ren." 27 Og det skjedde neste dag, den andre dagen av nymånen, at Davids plass var tom. Så sa Saul til Jonatan, hans sønn: "Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?" 28 Jonatan svarte Saul: "David ba innstendig om tillatelse fra meg til å dra til Betlehem. 29 Han sa: 'La meg gå, siden vår familie har en ofring i byen, og min bror har befalt meg å delta. Nå, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, la meg slippe unna så jeg kan se mine brødre.' Av den grunn har han ikke kommet til kongens bord." 30 Da flammet Sauls vrede opp mot Jonatan, og han sa til ham: "Du sønn av en villfaren og opprørsk kvinne! Vet jeg ikke at du velger Isais sønn til din egen skam og til skammen for din mors vanære? 31 For så lenge Isais sønn lever på jorden, vil du og ditt kongedømme ikke bli etablert. Nå, send noen og bring ham til meg, for han er dømt til å dø!" 32 Men Jonatan svarte sin far Saul og spurte: "Hvorfor skal han dø? Hva har han gjort?" 33 Da kastet Saul sitt spyd mot ham for å slå ham ned; så Jonatan forsto at hans far var fast bestemt på å drepe David. 34 Så reiste Jonatan seg fra bordet i brennende sinne, og spiste ikke mat på den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde vanæret ham. 35 Nå skjedde det om morgenen at Jonatan gikk ut i marken for møtet med David, og en liten gutt var med ham. 36 Og han sa til gutten sin: "Løp, finn nå pilene som jeg skal skyte." Mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham. 37 Da gutten nådde stedet for pilen som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter gutten og sa: "Er ikke pilen bortenfor deg?" 38 Og Jonatan ropte etter gutten: "Skynd deg, vær rask, ikke bli stående!" Og Jonatans gutt plukket opp pilen og kom til sin herre. 39 Men gutten var uvitende om noe; bare Jonatan og David forsto saken. 40 Da overleverte Jonatan sine våpen til gutten sin og instruerte ham: "Gå, ta dem til byen." 41 Da gutten hadde gått, reiste David seg fra sørsiden og falt på sitt ansikt til jorden, og bøyde seg tre ganger. Og de kysset hverandre og gråt sammen, men David gråt mer. 42 Jonatan sa til David: "Gå i sikkerhet, siden vi har sverget i Herrens navn, og sagt, 'Herren vil være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid.'" Så dro David av sted, og Jonatan gikk inn i byen.