Fattigdom og de svake

Han forsvarer den farløses og enkes sak, og elsker den fremmede som bor blant dere, og gir dem mat og klær.

²⁸ Ved slutten av hvert tredje år, samle alle tiendene av årets avling og lagre det i dine byer,

²⁹ slik at levittene, som ikke har noen del eller arv av sin egen, sammen med utlendingene, de farløse og enkene som bor i dine byer, kan komme og spise og bli mette. På denne måten vil Herren din Gud velsigne deg i alt arbeidet av dine hender.

⁷ Hvis det er en fattig blant dere, en av dine landsmenn, i noen av byene i det landet som Herren din Gud gir deg, skal du ikke forherde ditt hjerte eller lukke din hånd mot din fattige bror.

⁸ I stedet skal du åpne din hånd fritt for ham og låne ham det han trenger.

⁹ Vær forsiktig så du ikke har denne onde tanken: 'Det syvende året, ettergivelsesåret, er nær,' slik at du viser uvilje mot din trengende bror og ikke gir ham noe. Han kan da appellere til Herren mot deg, og du vil være skyldig i synd.

¹⁰ Du skal gi ham gavmildt, og ditt hjerte skal ikke være motvillig når du gir til ham, for på grunn av dette vil Herren din Gud velsigne deg i alt ditt arbeid og i alt du foretar deg.

¹¹ For de fattige vil aldri opphøre å være i landet; derfor befaler jeg deg å åpne din hånd fritt for din bror, for dine trengende og fattige i ditt land.

¹² Men hun sa: "Så sant Herren din Gud lever, jeg har ingen mat, bare en håndfull mel i bollen og litt olje i krukken. Og se, jeg samler noen pinner så jeg kan gå inn og tilberede det for meg og min sønn, så vi kan spise det og deretter dø."

¹³ Da sa Elia til henne: "Frykt ikke; gå, gjør som du har sagt. Men først lag en liten brødkake til meg av det, og bring den ut til meg, og deretter kan du lage en til deg selv og din sønn.

¹⁴ For dette er hva Herren, Israels Gud, sier: 'Bollen med mel skal ikke bli brukt opp, og krukken med olje skal ikke bli tom, inntil den dagen Herren gir regn på landets overflate.'"

¹⁵ Så hun gikk og gjorde som Elia hadde sagt, og hun og han og hennes husstand hadde mat i mange dager.

¹⁶ Bollen med mel ble ikke brukt opp, og krukken med olje ble ikke tom, akkurat som Herrens ord hadde talt gjennom Elia.

⁵ De som var mette leier seg ut for brød,
Men de som var sultne er nå tilfredse.
Selv den ufruktbare har født syv,
Men hun som hadde mange sønner vansmekter.

⁶ Herren bringer død og gir liv;
Han fører ned til graven og reiser opp.

⁷ Herren ydmyker og beriker;
Han senker og Han opphøyer.

⁸ Han reiser den fattige fra støvet,
Han løfter den trengende fra askehaugen
For å sette dem blant fyrster
Og gi dem en æresplass.
For jordens grunnvoller tilhører Herren,
Og på dem har Han satt verden.

¹ Nå var det en kvinne blant profetenes disipler som ropte til Elisja og sa: "Din tjener, min mann, er død, og du vet at din tjener fryktet Herren. Nå har kreditoren kommet for å ta mine to barn til sine slaver."

² Elisja svarte henne, "Hvordan kan jeg hjelpe deg? Fortell meg, hva har du i huset ditt?" Og hun svarte, "Din tjenestekvinne har ingenting i huset bortsett fra en krukke med olje."

⁶ Da beholderne var fulle, sa hun til sin sønn, "Bring meg en annen beholder." Men han sa til henne, "Det er ikke en til." Da stoppet oljen.

⁷ Så kom hun og informerte Guds mann. Og han instruerte henne, "Gå, selg oljen og betal din gjeld, og du og dine sønner kan leve av resten."

¹⁷ Ikke forvri rettferdigheten som tilkommer den fremmede eller den farløse, og ikke ta en enkes kappe som pant.

¹⁸ Husk at du var slaver i Egypt og at Herren din Gud fridde deg ut derfra; det er derfor jeg befaler deg å gjøre dette.

¹⁹ Når du høster på din mark og glemmer en kornbånd, må du ikke gå tilbake for å hente det. La det være for den fremmede, den farløse og enken, slik at Herren din Gud kan velsigne deg i alt arbeidet med dine hender.

²⁰ Når du samler oliven fra dine trær, må du ikke gå over grenene en gang til. La det som blir igjen være for den fremmede, den farløse og enken.

²¹ Når du samler druene fra din vingård, må du ikke gå over vinrankene igjen. La det som blir igjen være for den fremmede, den farløse og enken.

²² Husk at du var slaver i landet Egypt; derfor befaler jeg deg å gjøre dette.

²² «Ikke undertrykk noen enke eller foreldreløs.

²³ Hvis du undertrykker dem og de roper til meg, vil jeg absolutt høre deres rop;

²⁴ Min vrede vil bli tent, og jeg vil drepe dere med sverdet, og deres koner skal bli enker og deres barn farløse.

²⁵ «Hvis du låner penger til mitt folk, til de trengende blant dere, ikke oppfør deg som en kreditor; krev ingen renter.

²⁶ Hvis du tar din nabos kappe som pant, sørg for at den blir returnert ved solnedgang,

²⁷ for det er deres eneste dekke, kappen for deres kropp. Hva annet kan de sove i? Når de roper til meg, vil jeg lytte, for jeg er medfølende.

Han forsvarte de fattiges og trengendes sak, og så gikk alt bra. Er ikke dette hva det betyr å kjenne meg?” erklærer Herren.

¹⁶ Hvis jeg har nektet de fattige deres ønsker,
Eller fått enken til å miste håpet,

¹⁷ Eller har spist min bit alene,
Og ikke delt den med den foreldreløse

¹⁸ (Men fra min ungdom vokste han opp med meg som med en far,
Og fra min mors liv ledet jeg henne),

¹⁹ Hvis jeg har sett noen gå til grunne for mangel på klær,
Eller en trengende uten en kappe,

²⁰ Hvis hans midje ikke har velsignet meg,
Eller han ikke har blitt varmet med min saues ull,

²¹ Hvis jeg har løftet min hånd mot den foreldreløse,
Fordi jeg så jeg hadde støtte ved porten,

²² Måtte min skulder gå ut av ledd,
Og min arm bli brukket av ved albuen.

⁹ Når dere høster inn avlingen på deres land, skal dere ikke høste helt ut til kanten av åkeren eller samle inn etterhøstingen av avlingen.

¹⁰ Dere skal ikke gå over vinmarken igjen eller samle de nedfalne druene. La dem være for de fattige og innflytterne. Jeg er Herren deres Gud.

³⁵ "'Hvis noen av dine med-israelitter blir fattige og ikke kan forsørge seg selv blant dere, skal dere hjelpe dem som dere ville en fremmed og gjest, slik at de kan fortsette å bo blant dere.

³⁶ Ikke krev renter av dem eller søk profitt fra dem, men frykt din Gud, slik at de kan fortsette å bo blant dere.

³⁷ Du må ikke låne dem penger med renter eller selge dem mat for profitt.

Den som undertrykker de fattige viser forakt for deres Skaper, men den som er god mot de trengende ærer Ham.

Den som lukker ørene for de fattiges rop, vil også rope ut og ikke bli besvart.

²² Utnytt ikke de fattige fordi de er fattige, og knus ikke de trengende i porten,

²³ for Herren vil ta opp deres sak og vil bringe rettferdighet.

De rettferdige bryr seg om de fattiges rettigheter; de onde viser ingen slik omsorg.

⁷ La dem drikke og glemme sin fattigdom, og ikke mer huske sin nød.

⁸ Talsak for dem som ikke kan tale for seg selv, for alle de fattiges rettigheter.

⁹ Tal opp, døm rettferdig, og forsvar de fattiges og trengendes rett.

For Han er ved den trengendes side,
For å befri ham fra dem som dømmer hans sjel.

⁷ Han løfter de fattige fra støvet,
Han reiser de trengende fra askehaugene,

⁸ For å plassere dem med fyrster,
Med lederne av sitt folk.

³⁴ Det var ingen trengende blant dem. Fra tid til annen solgte de som eide land eller hus dem, og brakte inntektene

³⁵ og la dem for apostlenes føtter, og de ble fordelt til alle som hadde behov.

Han la også merke til en fattig enke som la to små kobbermynter.

De solgte sine eiendeler og eiendommer for å gi til dem som hadde behov.

Men en fattig enke kom og la to små kobbermynter, verdt bare noen få øre.

² Noen sa: “Vi, sammen med våre sønner og døtre, er mange; derfor trenger vi å skaffe korn så vi kan spise og leve.”

³ Andre sa: “Vi pantsetter våre marker, våre vingårder og våre hjem for å skaffe korn på grunn av hungersnøden.”

⁴ Det var også de som sa: “Vi har lånt penger for å betale kongens skatt på våre marker og vingårder.

⁵ Nå er vårt kjøtt det samme som våre brødres, våre barn er som deres barn. Likevel tvinger vi våre sønner og døtre til slaveri; noen av våre døtre har allerede blitt gjort til slaver, og vi er maktesløse fordi våre marker og vingårder tilhører andre.”

De ba oss bare om å huske de fattige, noe jeg også ivrig ønsket å gjøre.

Jeg kjenner din trengsel og din fattigdom—men du er rik! Jeg vet om baktalelsen fra dem som sier de er jøder og ikke er det, men er en Satans synagoge.

¹¹ Fram til dette øyeblikket er vi både sultne og tørste, og er dårlig kledd, mishandlet og hjemløse;

¹² Og vi arbeider, arbeider med våre egne hender; når vi blir verbalt misbrukt, velsigner vi; når vi blir forfulgt, utholder vi det;

²⁰ Når dere samles sammen, er det ikke virkelig for å spise Herrens nattverd,

²¹ for når dere spiser, går hver enkelt foran med sitt eget måltid; en forblir sulten mens en annen blir full.

²² Hva! Har dere ikke hjem til å spise og drikke i? Eller forakter dere Guds menighet og ydmyker dem som ikke har noe? Hva skal jeg si til dere? Skal jeg rose dere? I denne saken roser jeg dere ikke.

Det var en alvorlig hungersnød i Samaria; og se, de fortsatte å beleire den til et eselhode ble solgt for åtti sekel sølv, og en fjerdedel av en kab duegjødsel for fem sekel sølv.

² En mann som hadde vært lam fra fødselen ble båret til tempelporten som kalles Den vakre, hvor han ble plassert hver dag for å tigge om almisser fra de som gikk inn på tempelplassen.

³ Da han så Peter og Johannes som var i ferd med å gå inn på tempelplassen, ba han dem om almisser.

I den bodde en fattig, men vis mann, og han reddet byen ved sin visdom. Likevel husket ingen den fattige mannen.

De slo leir på landet og ødela avlingene helt til Gaza, og etterlot ingen næring i Israel, verken sauer, okser eller esler.

"Hvorfor ble ikke denne parfymen solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?"

Dere vil alltid ha dem i nød hos dere, men dere vil ikke alltid ha meg."

Så svarte Han sendebudene, “Gå tilbake og rapporter til Johannes hva dere har sett og hørt: de blinde får syn, de lamme går, de spedalske blir renset, de døve hører, de døde blir reist opp, og det gode budskap forkynnes til de fattige.

For Makedonia og Akaia var glade for å gi et bidrag til de fattige blant de hellige i Jerusalem.

Og Rut moabittinnen sa til Noomi: «La meg gå ut på markene og sanke aks etter en i hvis øyne jeg kan finne nåde.» Noomi svarte: «Gå, min datter.»

Da hun reiste seg for å sanke, instruerte Boas sine unge menn: «La henne sanke selv blant kornbåndene, og ikke fornærm henne.

Mens hun gikk for å hente det, ropte han til henne og sa: "Vennligst gi meg et stykke brød i hånden din også."