Å vente på Gud

¹ Jeg vil ta min plass på vaktposten
Og stille meg på vaktårnet;
Jeg vil se etter hva Han vil si til meg,
Og hvordan jeg skal svare når jeg blir irettesatt.

² Da svarte Herren meg og sa,
“Skriv ned dette synet
Skriv det tydelig på tavler,
Så den som leser det kan løpe.

³ For synet vil gå i oppfyllelse til sin fastsatte tid;
Det haster mot målet og vil ikke svikte.
Om det drøyer, vent på det;
For det vil sikkert komme, det vil ikke være sent.

Men jeg vil se ivrig etter Herren;
Jeg vil vente på min frelses Gud.
Min Gud vil høre meg.

Jeg vil vente på Herren, som skjuler sitt ansikt for Jakobs hus. Jeg vil håpe på Ham.

Og på den dagen skal det bli sagt: "Sannelig, dette er vår Gud; vi har ventet på ham, og han har frelst oss. Dette er Herren som vi har ventet på; la oss fryde oss og glede oss i hans frelse."

Likevel lengter Herren etter å være nådig mot dere; derfor vil han reise seg for å vise dere medfølelse. For Herren er en Gud av rettferdighet. Velsignet er alle som venter på ham!

Siden eldgamle tider har ingen hørt eller oppfattet med øret, heller ikke har øyet sett noen Gud foruten deg, som handler på vegne av dem som venter på ham.

Vent på Herren;
Vær sterk og la ditt hjerte ta mot til seg;
Ja, vent på Herren.

Håp på Herren og følg hans vei,
Så skal han opphøye deg til å arve landet;
Når de ugudelige blir ødelagt, skal du se det.

For jeg venter på deg, Herre;
Du vil svare, Herre min Gud.

Jeg ventet tålmodig på Herren;
Og Han bøyde seg ned til meg og hørte mitt rop.

⁸¹ Min sjel lengter etter din frelse;
Jeg venter på ditt ord.

⁸² Mine øyne svikter av lengsel etter ditt ord,
Mens jeg sier: "Når vil du trøste meg?"

⁸³ Selv om jeg har blitt som en tørket skinnflaske i røyken,
Glemmer jeg ikke dine forskrifter.

⁸⁴ Hva er målet for mine dager, din tjener?
Når vil du bringe rettferdighet til dem som forfølger meg?

⁵ Jeg venter på Herren, min sjel er tålmodig,
Og jeg setter mitt håp til hans ord.

⁶ Min sjel venter ivrig på Herren
Mer enn vekterne venter på morgenen;
Ja, mer enn vekterne på morgenen.

³⁰ Selv unge blir trette og slitne, og kraftige unge menn snubler og faller;

³¹ men de som venter på Herren skal fornye sin styrke. De skal sveve på vinger som ørner; de skal løpe og ikke bli trette, de skal gå og ikke bli utmattet.

²⁵ Herren viser godhet mot dem som setter sitt håp til ham, til den som søker ham.

²⁶ Det er gunstig å vente stille på Herrens frelse.

Vær stille for Herren og vent tålmodig på ham;
Bli ikke urolig over dem som lykkes i sine veier,
Over dem som utfører onde planer.

⁴³ Og han sa til sin tjener: "Gå opp nå, se mot havet." Så gikk han opp og så, og sa: "Det er ingenting." Men han sa: "Gå tilbake" syv ganger.

⁴⁴ Og da han kom tilbake den syvende gangen, sa han: "Se, en sky så liten som en persons hånd kommer opp fra havet." Og Elia sa: "Gå opp, si til Akab: 'Gjør klar vognen din og dra ned, så det kraftige regnet ikke stopper deg.'"

Lykkelig er den som holder ut og når slutten av de 1 335 dagene.

«På din frelse venter jeg, Herre.

Jeg hørte, og mitt hjerte banket;
mine lepper skalv ved lyden.
Forråtnelse krøp inn i mine bein,
og mine ben skalv.
Likevel vil jeg vente stille på nødens dag
som skal komme over folket som invaderer oss.

Ja, mens vi følger dine lover, Herre, har vi ventet på deg; ditt navn og din berømmelse er våre sjelers lengsel.

Så, etter at Abraham tålmodig hadde holdt ut, mottok han det som var lovet.

⁶ Så da Han hørte at Lasarus var syk, ble Han der Han var i to dager til,

⁷ og så sa Han til disiplene sine: "La oss dra tilbake til Judea."

⁴ En gang, mens han samlet dem sammen, instruerte han dem om ikke å forlate Jerusalem, men å vente på løftet fra Faderen, "som," sa han, "dere har hørt meg tale om;

⁵ for Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager fra nå."

⁷ Han sendte ut en ravn, og den fløy fram og tilbake inntil vannet hadde tørket opp fra jorden.

⁸ Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde trukket seg tilbake fra jordens overflate.

⁹ Men duen fant ikke noe sted å hvile foten, så den vendte tilbake til ham i arken, for vannet var fortsatt over jordens overflate. Han rakte ut hånden, tok duen og brakte den tilbake inn i arken.

¹⁰ Han ventet ytterligere syv dager og sendte duen ut fra arken igjen.

¹¹ Duen vendte tilbake til ham om kvelden, og der i nebbet hadde den et nyplukket oljeblad. Så Noah visste at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden.

¹² Han ventet enda syv dager og sendte duen ut igjen, men den vendte ikke tilbake til ham.

¹ Nå hadde Sarai, Abrams kone, ikke født ham noen barn, men hun hadde en egyptisk slave ved navn Hagar.

² Sarai sa til Abram: "Herren har hindret meg fra å få barn. Vær så snill å ha omgang med min slave; kanskje jeg kan bygge en familie gjennom henne." Abram lyttet til Sarai.

¹⁹ Selv når skyen ble over tabernaklet i mange dager, adlød israelittene Herrens befaling og brøt ikke opp.

²⁰ Hvis skyen noen ganger var over tabernaklet bare noen få dager, slo de leir på Herrens befaling, og så brøt de opp på hans befaling.

¹⁰ De ropte med høy røst: "Hvor lenge, suverene Herre, hellig og sann, vil du vente før du dømmer jordens innbyggere og hevner vårt blod?"

¹¹ Da ble hver av dem gitt en hvit kappe, og de ble bedt om å hvile en liten stund til, inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre og søstre, som skulle bli drept som de hadde blitt, var fullført.

Og Abram sa: «Du har ikke gitt meg noen avkom; så en tjener født i mitt hus vil bli min arving.»

En av dem sa, “Jeg vil visselig komme tilbake til deg på denne tid neste år, og se, din kone Sara skal ha en sønn.” Sara lyttet ved inngangen til teltet, som var bak ham.

Hun avla et løfte og sa: “Herre, hærskarenes Gud, hvis du virkelig vil se til din tjenestekvinnes nød, huske meg og ikke glemme din tjenestekvinne, men gi din tjenestekvinne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og ingen barberkniv skal komme på hans hode.”

Du skal gå ned foran meg til Gilgal. Og se, jeg vil komme ned til deg for å ofre brennoffer og for å ofre fredsoffer. Du skal vente syv dager til jeg kommer til deg og viser deg hva du skal gjøre."

Og David dro derfra til Mispe i Moab. Han sa til kongen av Moab: "La min far og min mor komme og bli hos dere, til jeg vet hva Gud vil gjøre for meg."

Vannet trakk seg jevnt tilbake fra jorden, og ved slutten av hundre og femti dager hadde vannet avtatt.

Mannen så nøye på henne i stillhet for å se om Herren hadde gjort hans reise vellykket eller ikke.

Jona gikk ut og satte seg på et sted øst for byen. Der laget han seg en hytte, satte seg i skyggen av den og ventet for å se hva som ville skje med byen.

Det var blitt åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias.

Ved tro adlød Abraham da han ble kalt til å dra til et sted han senere skulle få som arv. Han dro ut, uten å vite hvor han skulle.

Josva talte til israelittene og sa: "Hvor lenge vil dere vente før dere tar i besittelse det landet som Herren, deres fedres Gud, har gitt dere?