Job 39

¹ «Vet du når fjellgeitene føder?
Ser du på når hjortene får sine unger? ² Kan du telle månedene de fullfører,
Eller vet du tiden de føder? ³ De kneler ned, de føder sine unger,
De kvitter seg med sine fødselsveer. ⁴ Deres avkom vokser seg sterke, modnes i det åpne feltet;
De drar bort og vender ikke tilbake til dem. ⁵ Hvem satte villeselet fri?
Og hvem løste det raske eselet fra dets bånd, ⁶ Til hvem jeg ga ørkenen som et hjem,
Og saltlandet som hans bolig? ⁷ Han spotter byens kaos,
Han hører ikke oppsynsmannens rop. ⁸ Han streifer rundt i fjellene etter sitt beite,
Og søker opp alt som er grønt. ⁹ Vil villoksen være villig til å tjene deg,
Eller vil han tilbringe natten ved din fôrtrau? ¹⁰ Kan du binde villoksen i en fure med tau,
Eller vil han pløye dalene etter deg? ¹¹ Vil du stole på ham fordi hans styrke er stor,
Og overlate ditt arbeid til ham? ¹² Vil du stole på at han bringer tilbake ditt korn,
Og samler det fra ditt treskegulv? ¹³ «Strutsens vinger vifter gledelig,
Med vingefjær og fjær av hengivenhet, ¹⁴ For hun etterlater sine egg på bakken,
Og lar dem varmes i støvet, ¹⁵ Og hun er uvitende om at en fot kan knuse dem,
Eller at et vilt dyr kan trampe dem ned. ¹⁶ Hun behandler sine unger hardt, som om de ikke var hennes;
Selv om hennes arbeid er forgjeves, er hun ubekymret, ¹⁷ Fordi Gud har fratatt henne visdom,
Og ikke har gitt henne en del av forstand. ¹⁸ Når hun tar til vingene,
Spotter hun hesten og dens rytter. ¹⁹ «Gir du hesten styrke?
Pryder du hans hals med en flytende man? ²⁰ Får du ham til å hoppe som en gresshoppe?
Hans majestetiske fnysing er skremmende. ²¹ Han sparker i dalen, jubler i sin styrke;
Han stormer inn i striden. ²² Han spotter frykt og er uforferdet;
Og han vender ikke tilbake fra sverdet. ²³ Koggeret klirrer mot ham,
Det blinkende spydet og kastespydet. ²⁴ Han løper over bakken med et brøl og raseri,
Og han står ikke stille ved lyden av trompeten. ²⁵ Når trompeten lyder, roper han: ‘Aha!’
Og han merker slaget fra langt borte,
Og tordenen fra kapteinene og krigsropet. ²⁶ «Er det gjennom din visdom at hauken svever,
Strekkende sine vinger mot sør? ²⁷ Er det etter din befaling at ørnen stiger opp,
Og bygger sitt rede høyt oppe? ²⁸ Han bor og tilbringer sine netter på klippen,
På den steinete klippen, et utilgjengelig sted. ²⁹ Derfra søker han etter bytte;
Hans øyne observerer det fra langt borte. ³⁰ Hans unger også mesker seg med blod;
Og der hvor de falne er, der er han.»