Motløshet og depresjon

³ Elia, fylt av frykt, sto opp og flyktet for sitt liv, og kom til Beersheba, som tilhører Juda, hvor han etterlot sin tjener.

⁴ Men han selv gikk en dagsreise inn i ørkenen, og kom og satte seg under en gyvelbusk; og han ba om å få dø, og sa, "Det er nok! Nå, Herre, ta mitt liv, for jeg er ikke bedre enn mine fedre."

¹⁷ Min sjel kjenner ingen fred; og jeg har glemt hva lykke er.

¹⁸ Så jeg sier: "Min prakt har gått til grunne, og det har også mitt håp fra Herren."

¹⁹ Husk min lidelse og min hjemløshet, bitterheten og gallen.

¹⁵ Da sa jeg til meg selv: «Dårens skjebne vil også ramme meg. Hva er da fordelen med å være vis?» Jeg sa til meg selv: «Også dette er meningsløst.»

¹⁶ For de vise, som dåren, vil ikke bli husket lenge; i kommende dager vil begge bli glemt. Som dåren, må også de vise dø!

¹⁷ Så jeg avskydde livet, fordi arbeidet som ble gjort under solen var smertefullt for meg. Alt er meningsløst, et jag etter vind.

¹⁸ Jeg avskydde alle tingene jeg hadde strevet for under solen, fordi jeg må etterlate dem til den som kommer etter meg.

¹⁹ Og hvem kan si om den personen vil være vis eller tåpelig? Likevel vil de ha myndighet over alle resultatene av mitt strev som jeg har lagt min innsats og dyktighet i under solen. Også dette er forgjeves.

²⁰ Så mitt hjerte ble fylt med fortvilelse over alt mitt møysommelige arbeid under solen.

Da sa Han til meg: «Menneskesønn, disse benene representerer hele Israels hus. De sier: ‘Våre ben er tørket opp, vårt håp er tapt; vi er fullstendig avskåret.’

Må dagen for min fødsel bli glemt! Må dagen min mor fødte meg ikke bli feiret!

¹⁷ For han endte ikke mitt liv i mors liv, med min mor som min grav, hennes livmor forstørret for alltid.

¹⁸ Hvorfor kom jeg ut av mors liv for å se motgang og sorg, og for å ende mine dager i vanære?

³ “Må dagen for min fødsel forsvinne,
og natten som erklærte, ‘En gutt er unnfanget.’

⁴ La den dagen være mørke;
må Gud ovenfor overse den,
og la intet lys skinne på den.

⁵ La mørke og dyp skygge kreve den;
la en sky bo over den;
la dagens svarthet skremme den.

⁶ Når det gjelder den natten, la tykk mørke gripe den;
la den ikke regnes blant årets dager,
eller bli nummerert blant månedene.

²⁰ “Hvorfor gis lys til de som lider,
og liv til de bitre i sjelen,

²¹ til de som lengter etter døden, men den kommer ikke,
og graver etter den mer enn etter skjulte skatter,

²² som fylles med glede
og jubler når de finner graven?

²³ Hvorfor gis lys til en mann hvis vei er skjult,
som Gud har omringet?

²⁴ For mine sukk kommer før min mat,
og mine stønn strømmer ut som vann.

⁷ Jeg nekter å røre slike ting;
de er som avskyelig mat for meg.

⁸ “Å, at min bønn kunne bli oppfylt,
at Gud ville gi meg det jeg lengter etter,

⁹ at Gud ville være villig til å knuse meg,
å slippe løs sin hånd og kutte meg av!

¹⁰ Da ville jeg fortsatt ha denne trøsten—
min glede i ubarmhjertig smerte—
at jeg ikke har fornektet Den Helliges ord.

¹¹ Hva styrke har jeg, at jeg skulle håpe?
Hva er min ende, at jeg skulle være tålmodig?

¹⁵ Slik at min sjel ville foretrekke kvelning,
Døden fremfor min lidelse.

¹⁶ Jeg svinner hen; jeg vil ikke leve for alltid.
La meg være, for mine dager er bare et pust.

«I sorg avskyr jeg mitt liv;
derfor vil jeg uttrykke min klage fritt;
og jeg vil tale i min sjels bitterhet.

“Min ånd er knust, mine dager er slukket,
Graven venter på meg.

¹ Jona ba til Herren sin Gud fra fiskens buk,

² og sa:
"I min nød ropte jeg til Herren,
og Han svarte meg. Fra dypet av Sheol
ropte jeg om hjelp,
og Du hørte min stemme.

³ Du kastet meg i dypet,
midt i havet,
og strømmen omringet meg;
alle Dine bølger og brenninger slo over meg.

⁴ Jeg tenkte: ‘Jeg er drevet bort fra Ditt åsyn;
likevel vil jeg igjen se mot Ditt hellige tempel.’

⁵ Vannet omsluttet meg til døden,
dypet omringet meg;
tang var viklet rundt hodet mitt.

⁶ Jeg sank til fjellenes røtter;
jorden med sine stenger lukket seg over meg for alltid.
Men Du, Herre min Gud, førte mitt liv opp fra graven.

Hvis du vakler i vanskelige tider, er din styrke liten.

³ Mine tårer har vært min føde dag og natt,
Mens de stadig sier til meg: «Hvor er din Gud?»

⁴ Jeg minnes dette og utøser min sjel i meg.
For jeg pleide å gå med folkemengden og lede dem til Guds hus,
Med jubelrop og takksigelse, en skare som feirer høytid.

⁵ Hvorfor er du nedtrykt, min sjel?
Og hvorfor er du urolig i meg?
Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham
For hans frelsende nærvær, min Gud.

⁶ Min sjel er nedtrykt i meg;
Derfor minnes jeg deg fra Jordans land
Og Hermons høyder, fra Mizar-fjellet.

⁷ Dyp roper til dyp ved lyden av dine fossefall;
Alle dine brenninger og bølger har gått over meg.

Hvorfor er du nedtrykt, min sjel?
Og hvorfor er du urolig i meg?
Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham
For hans frelsende nærvær, min Gud.

Hvorfor er du nedtrykt, min sjel?
Og hvorfor er du urolig i meg?
Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise Ham
For hjelpen fra Hans nærvær, min Gud.

¹ Frels meg, Gud,
For vannene har truet mitt liv.

² Jeg har sunket ned i dyp gjørme, og det er ingen fotfeste;
Jeg har kommet inn i dype vann, og flommen overvelder meg.

³ Jeg er utmattet av gråt; min strupe er tørr;
Mine øyne svikter mens jeg venter på min Gud.

¹ Min røst stiger opp til Gud, og jeg vil rope høyt;
Min røst stiger opp til Gud, og Han vil høre meg.

² I min nød søkte jeg Herren;
Om natten var min hånd utstrakt uten å bli trett;
Min sjel fant ingen trøst.

³ For min sjel er overveldet av problemer,
Og mitt liv nærmer seg Sheol.

⁴ Jeg regnes som en som stiger ned i graven;
Jeg har blitt som en person uten styrke,

⁵ Forlatt blant de døde,
Som de drepte som ligger i graven,
Som du ikke lenger husker,
Og de er avskåret fra din hånd.

⁶ Du har plassert meg i den laveste gropen,
I mørke steder, i dypet.

⁸ Han har blokkert min vei så jeg ikke kan passere,
og Han har hyllet mine veier i mørke.

⁹ Han har fratatt meg min ære
og tatt kronen fra mitt hode.

¹⁰ Han river meg ned på alle sider,
og jeg er borte; Han rykker opp mitt håp som et tre.

De sa til ham: “Dette er hva Hiskia sier: ‘Denne dagen er en av nød, irettesettelse og ydmykelse, som når barn kommer til fødselsøyeblikket, men det er ingen styrke til å føde dem.

Da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og stormen fortsatte å rase, mistet vi til slutt alt håp om å bli reddet.

Folket, som tørstet etter vann, klaget mot Moses og sa: «Hvorfor førte du oss opp fra Egypt, for å drepe oss og våre barn og husdyr med tørst?»

Jeg sa, “Jeg vil ikke se Herren i de levendes land; jeg vil ikke lenger se menneskene eller være blant verdens innbyggere.

⁵ Mennene fra Ai slo ned omkring trettiseks av dem, jaget dem fra byporten til steinbruddene og slo dem ned på skråningene. Folkets hjerter smeltet og ble som vann.

⁶ Josva rev i stykker klærne sine og falt med ansiktet mot jorden foran Herrens ark til kvelden, sammen med Israels eldste, som også strødde støv på hodene sine.

⁷ Josva klaget: “Å, suverene Herre, hvorfor førte du dette folket over Jordan, bare for å overgi oss i amorittenes hender for å ødelegge oss? Hvis vi bare hadde vært fornøyde med å bo på den andre siden av Jordan!

⁸ Tilgi meg, Herre. Hva kan jeg si nå som Israel har vendt ryggen til sine fiender?

Men vi hadde håpet at Han var den som skulle forløse Israel. Og foruten alt dette, er det i dag den tredje dagen siden disse tingene skjedde.

Da sa han til dem, “Min sjel er dypt bedrøvet, til døden; bli her og våk med meg.”

¹ Den natten ropte hele menigheten høyt og gråt, og folket gråt.

² Alle israelittene klaget mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: “Hadde vi bare omkommet i Egypt! Eller til og med i denne ørkenen!

³ Hvorfor fører Herren oss til dette landet for å falle for sverdet? Våre koner og barn vil bli tatt som bytte. Ville det ikke være bedre for oss å vende tilbake til Egypt?”

³ Folket trettet med Moses og sa: “Om vi bare hadde omkommet da våre brødre omkom for Herrens åsyn!

⁴ Hvorfor har du ført Herrens folk inn i denne ørkenen, hvor vi og vårt buskap risikerer å omkomme?

⁵ Hvorfor førte du oss opp fra Egypt til dette fryktelige stedet? Det er ikke et sted med korn, fikener, vinranker eller granatepler, og det er ikke vann å drikke!”

¹² Vend tilbake, mine døtre; jeg er for gammel til å få en mann. Selv om jeg tenkte at det fortsatt var håp—selv om jeg fikk en mann i natt og fødte sønner—

¹³ ville dere vente til de vokste opp? Ville dere avstå fra å gifte dere? Nei, mine døtre. Det er mer bittert for meg enn for dere, fordi Herrens hånd har vendt seg mot meg!”

Så gikk Akab hjem, mutt og sint fordi Nabot fra Jisreel hadde sagt: "Jeg vil ikke gi deg arven fra mine forfedre." Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og nektet å spise.

Hun sa: “Herligheten har forlatt Israel, for Guds ark er tatt.”

For vi vil ikke, brødre og søstre, at dere skal være uvitende om den trengsel vi opplevde i Asia, hvor vi ble overmåte tynget utover vår evne, så vi endog mistet håpet om å beholde livet.

Israelittene sa til dem: "Om vi bare hadde omkommet for Herrens hånd i Egypt, hvor vi satt ved grytene med kjøtt og spiste brød til vi ble mette! Men dere har ført oss ut i denne ørkenen for å sulte i hjel hele denne forsamlingen."

Den syke mannen svarte: "Herre, jeg har ingen til å hjelpe meg ned i dammen når vannet blir rørt. Mens jeg prøver å komme meg ned, stiger en annen ned før meg."

All prakt har forlatt Datter Sion. Hennes ledere er som hjorter som ikke finner beite; de har flyktet uten styrke foran forfølgeren.

"Min sjel er dypt bedrøvet, til døden," sa han til dem. "Bli her og våk."

Da Sanballat horonitten og Tobia ammonittenes embetsmann hørte om dette, ble de meget misfornøyde over at noen hadde kommet for å søke israelittenes velferd.

Da mennene i Israel så at de var i fare—for folket var hardt presset—gjemte de seg i huler, i kratt, blant klipper, i kjellere og i groper.