Jeremia 48

¹ Om Moab. Dette sier Herren over hærskarene, Israels Gud: «Ve Nebo, for det skal bli ødelagt; Kiriatajim skal bli til skamme og erobret; festningen skal bli vanæret og knust. ² Moab skal ikke lenger bli rost; i Hesjbon planlegger de hennes fall: ‘Kom, la oss kutte henne av fra å være en nasjon.’ Også dere, folk av Madmen, skal bli tause; sverdet skal forfølge dere. ³ Et rop av angst stiger opp fra Horonaim, ‘Ødeleggelse og stor ødeleggelse!’ ⁴ Moab er knust; hennes små har ropt ut i nød. ⁵ De stiger opp bakken til Luhit, gråtende bittert mens de går; ved nedstigningen til Horonaim hører de angstfulle rop om ødeleggelse. ⁶ Flykt! Redd deres liv; bli som en busk i ødemarken. ⁷ Fordi du stoler på dine gjerninger og rikdommer, skal også du bli fanget, og Kamosj skal gå i eksil, sammen med sine prester og embetsmenn. ⁸ Ødeleggeren skal komme til hver by, og ingen by skal unnslippe. Dalen skal bli ødelagt og platået ødelagt, som Herren har talt. ⁹ Gi vinger til Moab, for hun skal bli lagt øde; hennes byer skal bli øde, uten innbyggere. ¹⁰ Forbannet er den som gjør Herrens verk skjødesløst! Forbannet er den som holder sitt sverd tilbake fra blodutgytelse! ¹¹ «Moab har vært i ro fra ungdommen, som vin som har satt seg på bunnfallet, ikke blitt tømt fra kar til kar— hun har ikke gått i eksil. Så hun beholder sin smak, og hennes aroma er uforandret. ¹² Men dager kommer,» erklærer Herren, «når jeg vil sende dem som heller kar, og de vil velte henne; de vil tømme hennes krukker og knuse dem. ¹³ Da skal Moab bli til skamme over Kamosj, som Israels hus ble til skamme da de stolte på Betel. ¹⁴ Hvordan kan dere påstå, ‘Vi er krigere, menn tapre i kamp’? ¹⁵ Moab skal bli ødelagt og hennes byer invadert; hennes beste unge menn skal gå ned i slakten,» erklærer Kongen, hvis navn er Herren over hærskarene. ¹⁶ «Moabs ulykke er nær for hånden; hennes katastrofe skal komme raskt. ¹⁷ Sørg over henne, alle som bor rundt henne, alle som kjenner hennes navn; si, ‘Hvor brutt er den mektige septer, hvor brutt den herlige stav!’ ¹⁸ Kom ned fra din herlighet og sitt på den tørre bakken, du innbyggere av Dibon-datteren, for ødeleggeren av Moab skal komme opp mot deg og ødelegge dine befestede byer. ¹⁹ Stå ved veien og se, dere som bor i Aroer. Spør mannen som flykter og kvinnen som rømmer, ‘Hva har skjedd?’ ²⁰ Moab er vanæret, for hun er knust. Jamre og rop ut! Forkynn ved Arnon at Moab er ødelagt. ²¹ Dommen har kommet til platået— til Holon, Jahsa og Mefaat, ²² til byene Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim, ²³ til byene Kiriatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon, ²⁴ til Keriot og Bosra— til alle byene i Moab, både nær og fjern. ²⁵ Moabs styrke er kuttet av; hennes makt er brutt,» erklærer Herren. ²⁶ «Gjør henne full, for hun har trosset Herren. La Moab velte seg i sitt oppkast; la henne bli til latter. ²⁷ Var ikke Israel til latter for deg? Ble hun fanget blant tyver, at du rister på hodet i hån hver gang du snakker om henne? ²⁸ Forlat byene og bo blant klippene, dere som bor i Moab. Vær som en due som bygger rede ved inngangen til en hule. ²⁹ Vi har hørt om Moabs stolthet—hvor stor er hennes arroganse!— om hennes frekkhet, hennes stolthet, hennes innbilskhet og hjertets hovmod. ³⁰ Jeg kjenner hennes frekkhet,» erklærer Herren, «men det er fåfengt; hennes skryt oppnår ingenting. ³¹ Derfor sørger jeg over Moab, for hele Moab roper jeg ut, jeg klager for folket i Kir-Hareset. ³² Jeg gråter for deg, som Jaser gråter, du vinstokker av Sibma. Dine grener spredte seg over havet; de nådde så langt som Jaser. Ødeleggeren har falt over din modne frukt og druer. ³³ Glede og fryd har forsvunnet fra frukthagene og markene i Moab. Jeg har stoppet strømmen av vin fra pressene; ingen tråkker dem med jubelrop. Selv om det er rop, er de ikke jubelrop. ³⁴ Klagesangen ekkoer fra Hesjbon til Eleale og Jahas, fra Soar så langt som Horonaim og Eglat-Sjelisjia, for selv vannene i Nimrim er tørket opp. ³⁵ I Moab vil jeg gjøre slutt på dem som ofrer på de høye steder og brenner røkelse til sine guder,» erklærer Herren. ³⁶ «Så mitt hjerte sørger for Moab som musikken fra fløyter; det sørger som en pipe for folket i Kir-Hareset. Rikdommen de skaffet seg er borte. ³⁷ Hvert hode er barbert og hvert skjegg klippet av; det er kutt på alle hender og sekkestrie rundt midjene. ³⁸ På alle takene i Moab og på de offentlige plassene er det ingenting annet enn sorg, for jeg har knust Moab som en krukke ingen ønsker,» erklærer Herren. ³⁹ «Hvor knust hun er! Hvor de jamrer! Hvordan Moab vender ryggen i skam! Moab har blitt til latter, et skrekkens objekt for alle rundt henne.» ⁴⁰ Dette sier Herren: «Se, en ørn svever ned, sprer sine vinger over Moab. ⁴¹ Keriot vil bli tatt og festningene overtatt. På den dagen vil Moabs krigeres hjerter være like engstelige som en kvinne i fødsel. ⁴² Moab vil bli brakt til ruin som en nasjon fordi hun trosset Herren. ⁴³ Redsel, grav og snare venter dere, folk av Moab,» erklærer Herren. ⁴⁴ «Den som flykter fra redselen vil falle i en grav, og den som klatrer ut av graven vil bli fanget i en snare; for jeg vil bringe over Moab året for hennes straff,» erklærer Herren. ⁴⁵ «I skyggen av Hesjbon står flyktningene hjelpeløse, for en ild har gått ut fra Hesjbon, en flamme fra midten av Sihon; den brenner Moabs panner, skallen til de høylytte skryterne. ⁴⁶ Ve deg, Moab! Kamosjs folk er ødelagt; dine sønner er tatt i eksil og dine døtre i fangenskap. ⁴⁷ «Likevel vil jeg gjenopprette Moabs formuer i de siste dager,» erklærer Herren. Her ender dommen over Moab.