Dommerne 11
1 Jefta, gileaditten, var en tapper kriger, men han var sønn av en prostituert. Gilead var hans far. 2 Gileads kone fødte ham sønner, og da de var voksne, drev de Jefta bort og sa: «Du skal ikke ha del i vår familiearv, for du er sønn av en annen kvinne.» 3 Så flyktet Jefta fra sine brødre og bodde i landet Tob, hvor en gruppe verdiløse menn samlet seg rundt ham og fulgte ham. 4 Etter en tid førte ammonittene krig mot Israel. 5 Da ammonittene kjempet mot Israel, dro de eldste i Gilead for å hente Jefta tilbake fra landet Tob. 6 De henvendte seg til Jefta og sa: «Kom og led oss i kamp mot ammonittene.» 7 Jefta svarte de eldste i Gilead: «Hatet dere meg ikke og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?» 8 De eldste i Gilead sa til Jefta: «Av denne grunn har vi nå vendt tilbake til deg, for at du skal gå med oss og kjempe mot ammonittene og bli vår leder over alle innbyggerne i Gilead.» 9 Jefta sa til dem: «Hvis dere bringer meg tilbake for å kjempe mot ammonittene, og Herren overgir dem til meg, skal jeg da virkelig bli deres leder?» 10 De eldste i Gilead svarte: «Herren er vitne mellom oss; vi vil gjøre som du har sagt.» 11 Så gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til leder og hærfører over dem. Jefta gjentok alle sine ord for Herren i Mispa. 12 Jefta sendte budbringere til ammonittenes konge og spurte: «Hvilken konflikt eksisterer mellom oss siden du har kommet for å kjempe mot mitt land?» 13 Ammonittenes konge svarte Jeftas budbringere: «Da Israel kom opp fra Egypt, tok de mitt land fra Arnon til Jabbok og Jordan. Nå, gi det tilbake fredelig.» 14 Jefta sendte igjen budbringere til ammonittenes konge, 15 og sa: «Dette erklærer Jefta: Israel tok ikke landet til Moab eller landet til ammonittene. 16 Da de kom opp fra Egypt, reiste Israel gjennom ørkenen til Rødehavet og deretter til Kadesj. 17 Israel sendte budbringere til kongen av Edom og ba: ‘La oss få passere gjennom ditt land,’ men kongen av Edom ville ikke lytte. De sendte også til kongen av Moab, men han nektet. Så ble Israel værende i Kadesj. 18 Deretter reiste de gjennom ørkenen, forbi Edom og Moab, og kom til østsiden av Moab, hvor de slo leir på den andre siden av Arnon. De gikk ikke inn i Moabs land, for Arnon var grensen. 19 Israel sendte budbringere til Sihon, amorittenes konge, herskeren over Hesjbon, og sa: ‘La oss få passere gjennom ditt land til vårt sted.’ 20 Men Sihon stolte ikke på Israel for å passere gjennom sitt territorium. Han samlet alle sine tropper, slo leir ved Jahas, og kjempet mot Israel. 21 Herren, Israels Gud, overgav Sihon og hele hans folk i Israels hender, og de beseiret dem. Israel tok i besittelse hele landet til amorittene som bodde i den regionen. 22 De erobret hele området fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan. 23 Nå som Herren, Israels Gud, har drevet amorittene ut foran sitt folk Israel, skulle dere da ta det i besittelse? 24 Eier ikke dere det som Kamosj, deres gud, gir dere? På samme måte vil vi eie det som Herren vår Gud har gitt oss. 25 Er du bedre enn Balak, Sippors sønn, kongen av Moab? Har han noen gang stridt mot Israel eller ført krig mot dem? 26 I tre hundre år har Israel okkupert Hesjbon, Aroer, og de omkringliggende bosetningene, og alle byene langs Arnon. Hvorfor gjenerobret dere dem ikke i løpet av den tiden? 27 Jeg har ikke gjort deg noe galt, men du gjør meg urett ved å føre krig mot meg. La Herren, dommeren, avgjøre striden i dag mellom israelittene og ammonittene.» 28 Ammonittenes konge ignorerte imidlertid budskapet Jefta sendte ham. 29 Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han dro gjennom Gilead og Manasse, og gjennom Mispa i Gilead, og avanserte mot ammonittene. 30 Jefta avla et løfte til Herren: «Hvis du overgir ammonittene i mine hender, 31 da skal det som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg vender tilbake seirende fra ammonittene, tilhøre Herren, og jeg vil ofre det som et brennoffer.» 32 Jefta dro over for å kjempe mot ammonittene, og Herren overgav dem i hans hender. 33 Han slo dem fra Aroer til nærheten av Minnit, tjue byer, helt til Abel-Keramim. Slik ble ammonittene underlagt israelittene. 34 Da Jefta vendte tilbake til sitt hjem i Mispa, kom hans datter ut for å møte ham med tamburiner og dans. Hun var hans eneste barn; foruten henne hadde han verken sønn eller datter. 35 Da han så henne, rev han sine klær og sa: «Å, min datter! Du har brakt meg lavt, og du er blant dem som plager meg, for jeg har gitt mitt ord til Herren, og jeg kan ikke trekke det tilbake.» 36 Hun svarte: «Min far, du har gitt ditt ord til Herren; gjør med meg som du har lovet, siden Herren har hevnet deg på dine fiender, ammonittene.» 37 Hun sa da til sin far: «Gi meg denne anmodningen: la meg få to måneder til å vandre i fjellene og gråte med mine venner fordi jeg aldri vil gifte meg.» 38 Han sa: «Gå.» Så sendte han henne bort i to måneder. Hun og hennes venner gikk opp i fjellene og gråt over hennes jomfruelighet. 39 Etter to måneder vendte hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne som han hadde lovet. Og hun var jomfru. Fra dette oppstod en skikk i Israel, 40 at hvert år går Israels døtre ut i fire dager for å minnes datteren til Jefta, gileaditten.