Apostlenes gjerninger 20

¹ Etter at opprøret hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene til seg, og etter å ha oppmuntret dem, tok han farvel og dro til Makedonia. ² Han reiste gjennom de områdene, og ga mye oppmuntring til folket, og kom til slutt til Hellas. ³ Han ble der i tre måneder. Men da det ble lagt en plan mot ham av jødene mens han skulle seile til Syria, bestemte han seg for å reise tilbake gjennom Makedonia. ⁴ Han reiste sammen med Sopater, sønn av Pyrrhus fra Berøa, Aristarkus og Sekundus fra Tessalonika, Gaius fra Derbe, Timoteus, sammen med Tykikus og Trofimus fra provinsen Asia. ⁵ Disse mennene dro i forveien og ventet på oss i Troas. ⁶ Vi seilte fra Filippi etter de usyrede brøds høytid, og fem dager senere sluttet vi oss til dem i Troas, hvor vi ble i syv dager. ⁷ På den første dagen i uken samlet vi oss for å bryte brød. Paulus talte til folket, og fordi han hadde tenkt å dra neste dag, fortsatte han sin tale til midnatt. ⁸ Det øvre rommet hvor vi var samlet, var godt opplyst med mange lamper. ⁹ En ung mann ved navn Evtykus satt i vinduskarmen, og falt i dyp søvn mens Paulus holdt en lang tale. Overveldet av søvn, falt han ned fra tredje etasje og ble plukket opp død. ¹⁰ Paulus gikk ned, kastet seg over ham, og omfavnet ham, sa: "Ikke vær engstelige, for han lever." ¹¹ Paulus gikk så opp igjen, brøt brød og spiste. Etter å ha samtalt til daggry, dro han. ¹² Den unge mannen ble tatt med hjem i live, og de ble sterkt trøstet. ¹³ Vi gikk i forveien til skipet og seilte til Assos, med tanke på å ta Paulus om bord der, for han hadde bestemt seg for å reise til fots. ¹⁴ Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og dro til Mitylene. ¹⁵ Seilende derfra, kom vi neste dag rett overfor Kios; dagen etter krysset vi over til Samos, og dagen etter det nådde vi Milet. ¹⁶ Paulus hadde bestemt seg for å seile forbi Efesos for å unngå å bruke tid i Asia, ettersom han skyndte seg for å nå Jerusalem, om mulig, til pinsedagen. ¹⁷ Fra Milet sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. ¹⁸ Da de kom, sa han til dem: "Dere vet hvordan jeg levde hele tiden jeg var hos dere, fra den første dagen jeg satte fot i Asia. ¹⁹ Jeg tjente Herren med stor ydmykhet og med tårer, og utholdt prøvelsene som kom over meg gjennom jødenes planer. ²⁰ Jeg nølte ikke med å forkynne noe som ville være til nytte for dere, og underviste dere offentlig og fra hus til hus. ²¹ Jeg vitnet høytidelig for både jøder og grekere om omvendelse mot Gud og tro på vår Herre Jesus. ²² "Og nå, ledet av Ånden, er jeg på vei til Jerusalem, usikker på hva som vil skje med meg der, ²³ bortsett fra at Den Hellige Ånd advarer meg i hver by om at fengsling og vanskeligheter venter meg. ²⁴ Men jeg anser ikke mitt liv for å være verdt noe for meg; mitt eneste mål er å fullføre løpet og fullføre tjenesten jeg mottok fra Herren Jesus, for å vitne om evangeliet om Guds nåde. ²⁵ "Nå vet jeg at ingen av dere blant hvem jeg har forkynt riket, vil se mitt ansikt igjen. ²⁶ Derfor erklærer jeg for dere i dag at jeg er fri fra ansvaret for noen av dere. ²⁷ For jeg nølte ikke med å forkynne for dere hele Guds plan. ²⁸ Vær på vakt for dere selv og for hele flokken som Den Hellige Ånd har gjort dere til tilsynsmenn for. Vokt Guds menighet, som han kjøpte med sitt eget blod. ²⁹ Jeg vet at etter at jeg drar, vil grusomme ulver komme inn blant dere og ikke spare flokken. ³⁰ Selv blant dere vil menn stå frem og forvrenge sannheten for å trekke disipler etter seg. ³¹ Derfor, vær på vakt! Husk at i tre år opphørte jeg aldri å advare hver av dere natt og dag med tårer. ³² "Nå overgir jeg dere til Gud og til hans nådes ord, som kan bygge dere opp og gi dere en arv blant alle som er helliget. ³³ Jeg har ikke begjært noens sølv, gull eller klær. ³⁴ Dere vet selv at disse hendene har forsynt mine egne behov og behovene til mine følgesvenner. ³⁵ I alt jeg gjorde, viste jeg dere at ved denne typen hardt arbeid må vi hjelpe de svake, og huske ordene til Herren Jesus, som sa: 'Det er mer velsignet å gi enn å motta.'" ³⁶ Da Paulus hadde avsluttet sin tale, knelte han ned og ba sammen med dem alle. ³⁷ De gråt alle mens de omfavnet Paulus og kysset ham gjentatte ganger. ³⁸ Deres største sorg var hans uttalelse om at de aldri ville se hans ansikt igjen. Så fulgte de ham til skipet.