4. Mosebok 11
1 Folket begynte å klage over sine ulykker i Herrens hørsel, og da Herren hørte det, ble hans vrede opptent. Herrens ild brant blant dem og fortærte noen ytterst i leiren. 2 Folket ropte til Moses, og da Moses ba til Herren, slukket ilden. 3 Det stedet ble derfor kalt Tabera, fordi Herrens ild hadde brent blant dem. 4 Den blandede folkemengden blant dem begynte å begjære annen mat, og israelittene begynte også å gråte igjen og sa: “Hvem vil gi oss kjøtt å spise? 5 Vi husker fisken vi spiste gratis i Egypt, agurkene, melonene, purreløken, løken og hvitløken. 6 Men nå er appetitten vår borte; det er ingenting annet enn dette manna å se på!” 7 Mannaen var som korianderfrø og hadde utseende som harpiks. 8 Folket gikk omkring og samlet den, og malte den i kverner eller knuste den i mortere. De kokte den i gryter og laget kaker av den, og den smakte som noe laget med olivenolje. 9 Når duggen falt på leiren om natten, kom mannaen ned med den. 10 Moses hørte folket i hver familie gråte ved inngangen til teltene sine. Herrens vrede ble sterkt opptent, og Moses ble bekymret. 11 Moses sa til Herren: “Hvorfor har du brakt denne vanskeligheten over din tjener? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde i dine øyne, siden du legger byrden av hele dette folket på meg? 12 Har jeg unnfanget hele dette folket? Har jeg født dem, at du skulle si til meg: ‘Bær dem i dine armer som en sykepleier bærer et diende barn, til det landet du lovet deres forfedre’? 13 Hvor skal jeg finne kjøtt å gi til hele dette folket? De fortsetter å klage til meg: ‘Gi oss kjøtt å spise!’ 14 Jeg er ikke i stand til å bære ansvaret for hele dette folket alene; det er for overveldende for meg. 15 Hvis dette er slik du vil behandle meg, vennligst drep meg nå—hvis jeg har funnet nåde i dine øyne—og la meg ikke se min egen undergang.” 16 Herren sa til Moses: “Samle for meg sytti menn av Israels eldste, som du vet er folkets eldste og deres offiserer. Bring dem til møteteltet, og la dem stå der med deg. 17 Jeg vil komme ned og tale med deg der, og jeg vil ta noe av Ånden som er over deg og legge den på dem. De skal dele byrden av folket med deg, så du ikke må bære den alene. 18 Si til folket: ‘Helliggjør dere til i morgen, og dere skal spise kjøtt, for dere har grått i Herrens hørsel og sagt: “Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Vi hadde det bedre i Egypt!” Derfor vil Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise. 19 Dere skal spise det ikke bare i én dag, eller to dager, eller fem, ti, eller tjue dager, 20 men i en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres og blir avskyelig for dere, fordi dere har forkastet Herren som er blant dere, og har klaget foran ham og sagt: “Hvorfor forlot vi noen gang Egypt?”’” 21 Moses sa: “Her er jeg blant seks hundre tusen menn til fots, og du sier: ‘Jeg vil gi dem kjøtt å spise i en hel måned!’ 22 Ville det være nok om flokker og hjorder ble slaktet for dem? Ville det være nok om all fisken i havet ble fanget for dem?” 23 Herren sa til Moses: “Er det noen grense for Herrens makt? Nå skal du se om mitt ord vil bli oppfylt for deg eller ikke.” 24 Så gikk Moses ut og fortalte folket hva Herren hadde sagt. Han samlet sytti av folkets eldste og lot dem stå rundt teltet. 25 Da kom Herren ned i skyen og talte til ham, og tok noe av Ånden som var over ham og la den på de sytti eldste. Da Ånden hvilte over dem, profeterte de, men gjorde det ikke igjen. 26 Imidlertid hadde to menn blitt igjen i leiren; den ene het Eldad og den andre Medad. Ånden hvilte også over dem, og de profeterte i leiren. 27 En ung mann skyndte seg til Moses og informerte ham: “Eldad og Medad profeterer i leiren.” 28 Josva, Nuns sønn, som hadde vært Moses’ assistent fra sin ungdom, talte opp og sa: “Moses, min herre, stopp dem!” 29 Men Moses svarte: “Er du bekymret på mine vegne? Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter og at Herren ville legge sin Ånd på dem!” 30 Deretter vendte Moses og Israels eldste tilbake til leiren. 31 En vind gikk ut fra Herren og brakte vaktler fra havet, og lot dem falle ved siden av leiren, omtrent en dags reise på den ene siden og en dags reise på den andre siden, rundt leiren, omtrent to alen dypt på bakken. 32 Folket brukte hele den dagen, hele natten, og hele neste dag på å samle vaktlene. Den minste noen samlet var ti homer. De spredte dem ut rundt leiren. 33 Men mens kjøttet fortsatt var mellom tennene deres, før det ble konsumert, ble Herrens vrede opptent mot folket, og Herren slo dem med en alvorlig plage. 34 Så stedet ble kalt Kibrot-Hattaava, fordi der begravde de folket som hadde begjært annen mat. 35 Fra Kibrot-Hattaava dro folket til Hazerot, hvor de ble værende.