Frykt

Da sa David til sin sønn Salomo,
“Vær sterk og modig, og handle;
frykt ikke og bli ikke motløs,
for Herren Gud, min Gud, er med deg.
Han vil ikke svikte deg eller forlate deg før alt arbeidet for tjenesten i Herrens hus er fullført.

Da sa Elia til henne: "Frykt ikke; gå, gjør som du har sagt. Men først lag en liten brødkake til meg av det, og bring den ut til meg, og deretter kan du lage en til deg selv og din sønn.

¹⁹ Og hele folket sa til Samuel: «Be for dine tjenere til Herren din Gud, så vi ikke dør; for vi har lagt til alle våre synder denne ondskapen, å be om en konge for oss selv.»

²⁰ Da sa Samuel til folket: «Frykt ikke. Dere har gjort all denne ondskapen, men vend dere ikke bort fra å følge Herren, men tjen Herren av hele deres hjerte.

¹⁴ Da, mens forsamlingen var samlet, kom Herrens Ånd over Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Jeiel, sønn av Mattanja, en levitt av Asafs sønner;

¹⁵ og han sa, "Hør, hele Juda og Jerusalems innbyggere, og kong Josjafat: dette er hva Herren sier til dere: 'Frykt ikke eller bli motløse på grunn av denne store mengden, for slaget er ikke deres, men Guds.

¹⁶ I morgen, gå ned mot dem. Se, de vil stige opp ved Sis' stigning, og dere vil finne dem ved enden av dalen foran ødemarken Jeruel.

¹⁷ Dere trenger ikke å kjempe i dette slaget; ta deres posisjon, stå fast og se Herrens frelse på deres vegne, Juda og Jerusalem. Frykt ikke eller bli motløse; i morgen, gå ut for å møte dem, for Herren er med dere.'"

⁷ "Vær sterke og modige. Vær ikke redde eller motløse på grunn av kongen av Assyria eller på grunn av hele den mengden som er med ham; for den som er med oss er større enn den som er med ham.

⁸ Med ham er bare en manns styrke, men med oss er Herren vår Gud, til å hjelpe oss og til å kjempe våre kamper." Og folket stolte på ordene til Hiskia, kongen av Juda.

¹⁵ Da tjeneren til Guds mann sto opp tidlig og gikk ut, se, en hær med hester og vogner omringet byen. Og hans tjener sa til ham, "Å, min herre! Hva skal vi gjøre?"

¹⁶ Så sa han, "Vær ikke redd, for de som er med oss er flere enn de som er med dem."

¹⁷ Da ba Elisja og sa, "Herre, vær så snill å åpne øynene hans, så han kan se." Og Herren åpnet tjenerens øyne, og han så; og se, fjellet var fullt av hester og ildvogner rundt Elisja.

Og Jesaja sa til dem: "Si dette til deres herre: 'Dette sier Herren: Frykt ikke for de ordene du har hørt, som kongens tjenere i Assyria har spottet meg med.

For Gud har ikke gitt oss en fryktens ånd, men en av kraft, kjærlighet og selvdisiplin.

Han fortsatte: “Frykt ikke, Daniel. Fra den første dagen du satte ditt hjerte på å forstå og ydmyket deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg har kommet som svar på dem.

Han sa: “Vær ikke redd, du som er høyt ansett. Fred være med deg; vær nå sterk, vær sterk.” Mens han talte til meg, ble jeg styrket og sa: “La min herre tale, for du har gitt meg styrke.”

¹⁷ Du kan si i ditt hjerte: "Disse folkene er større enn vi er. Hvordan kan vi drive dem ut?"

¹⁸ Men vær ikke redd for dem; husk tydelig hva Herren din Gud gjorde med Farao og hele Egypt.

¹⁹ Du var vitne med egne øyne til de store prøvelsene, tegnene og underne, den mektige hånd og utstrakte arm som Herren din Gud førte deg ut med. Herren din Gud vil gjøre det samme med alle de folkene du nå frykter.

²⁰ Videre vil Herren din Gud sende vepsen blant dem inntil selv de overlevende som gjemmer seg for deg, har omkommet.

²¹ La deg ikke skremme av dem, for Herren din Gud, som er med deg, er en mektig og fryktinngytende Gud.

¹ Når du drar ut i strid mot dine fiender og ser hester, vogner og et folk som er mer tallrikt enn dere, skal dere ikke være redde for dem; for Herren deres Gud, som førte dere opp fra Egypt, er med dere.

² Når dere er i ferd med å gå til kamp, skal presten tre fram og tale til folket.

³ Han skal si: “Hør, Israel, i dag går dere i kamp mot deres fiender. Vær ikke motløse eller redde; bli ikke grepet av panikk eller skrekk for dem.

⁴ For Herren deres Gud følger med dere for å kjempe på deres vegne mot deres fiender og sikre deres seier.”

⁶ Vær sterke og modige. Frykt ikke eller bli skremt av dem, for Herren din Gud går med deg; Han vil ikke forlate deg eller svikte deg.»

⁷ Så kalte Moses Josva og sa til ham i nærvær av hele Israel: «Vær sterk og modig, for du skal gå med dette folket inn i det landet som Herren sverget til deres fedre å gi dem, og du skal dele det ut til dem som deres arv.

⁸ Herren selv går foran deg og vil være med deg; Han vil ikke forlate deg eller svikte deg. Vær ikke redd; bli ikke motløs.»

Nå er alt blitt hørt; her er konklusjonen av saken: frykt Gud og hold Hans bud, for dette er alle menneskers plikt.

Etter disse hendelsene kom Herrens ord til Abram i et syn og sa: «Frykt ikke, Abram. Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor.»

‘Dette er løftet jeg ga dere da dere kom ut av Egypt.
Min Ånd forblir blant dere; frykt ikke.’

“Hør meg, dere som kjenner rettferdighet, et folk i hvis hjerte min lov er: Frykt ikke menneskers hån, og bli ikke motløs av deres fornærmelser.

«Frykt ikke, for du skal ikke bli til skamme; bli ikke motløs, for du skal ikke bli vanæret; du skal glemme din ungdoms skam og ikke mer minnes din enkestands vanære.

Men Herren sa til ham: “Fred være med deg; vær ikke redd. Du skal ikke dø.”

⁶ Da sa jeg, "Akk, suverene Herre! Jeg vet ikke hvordan jeg skal tale, for jeg er ung."

⁷ Men Herren sa til meg, "Si ikke, 'Jeg er for ung,' for du må gå til alle jeg sender deg til og tale hva enn jeg befaler deg.

⁸ Frykt dem ikke, for jeg er med deg for å beskytte deg," erklærer Herren.

⁶ Budbringerne vendte tilbake til Jakob og sa: “Vi dro til din bror Esau, og han kommer for å møte deg med fire hundre menn.”

⁷ Jakob ble svært redd og engstelig, så han delte folket som var med ham, sammen med flokkene, buskapen og kamelene, i to grupper.

⁸ Han resonnerte: “Hvis Esau angriper den ene gruppen, kan den andre gruppen unnslippe.”

Da Saul så filisternes leir, ble han fylt med frykt, og hans hjerte skalv voldsomt.

²³ En engel fra Gud, som jeg tilhører og som jeg tjener, kom til meg om natten

²⁴ og sa: 'Vær ikke redd, Paulus. Du må stå for retten for keiseren, og Gud har nådig gitt deg livet til alle som seiler med deg.'

¹⁰ Da farao nærmet seg, så israelittene opp og så egypterne marsjere etter dem, og de ble livredde og ropte til Herren.

¹¹ De sa til Moses: "Var det fordi det ikke var graver i Egypt at du har ført oss ut i ørkenen for å dø? Hva har du gjort mot oss ved å føre oss ut av Egypt?

¹² Sa vi ikke til deg i Egypt: 'La oss være i fred så vi kan tjene egypterne'? Det hadde vært bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen!"

¹⁴ Da ropte de til Herren, “Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under for denne mannens skyld, og hold oss ikke ansvarlige for uskyldig blod; for du, Herre, har gjort som du vil.”

¹⁵ Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.

¹⁶ Da ble mennene fylt med en dyp ærefrykt for Herren, og de ofret et offer til Ham og avla løfter.

Da disiplene så Ham gå på sjøen, ble de skrekkslagne og sa: "Det er et spøkelse!" og ropte av frykt.

Men da han merket vinden, ble han redd og begynte å synke, og ropte: "Herre, frels meg!"

³⁷ En stor stormvind oppsto, og bølgene slo inn i båten, så den allerede var i ferd med å fylles.

³⁸ Men Han var i akterenden, sovende på en pute. De vekket Ham og sa til Ham, «Mester, bryr Du Deg ikke om at vi går under?»

³⁹ Han reiste seg, truet vinden og sa til sjøen, «Fred! Vær stille!» Da stilnet vinden, og det ble en stor ro.

⁴⁰ Han sa til dem, «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»

⁴¹ De ble fylt med stor frykt og sa til hverandre, «Hvem er da Han, at selv vinden og sjøen adlyder Ham?»

Da sendte Jezabel en budbringer til Elia og sa, "Slik må gudene gjøre med meg og enda mer, om jeg ikke i morgen på denne tid gjør ditt liv som livet til en av dem."

Da alle Israels menn så ham, trakk de seg tilbake fra ham i stor frykt.

Da falt Saul straks langflat til jorden, og var svært redd på grunn av Samuels ord. Det var ingen styrke i ham, fordi han ikke hadde spist mat hele dagen og hele natten.

En dyp følelse av ærefrykt kom over hele menigheten og alle som hørte om disse hendelsene.

Kongens ansikt bleknet, og hans tanker skremte ham; hans ben sviktet, og knærne slo mot hverandre.

Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen, og jeg ble redd fordi jeg var naken; derfor gjemte jeg meg.»

¹¹ Da han nærmet seg Egypt, sa han til sin kone Sarai: «Jeg vet at du er en vakker kvinne.

¹² Når egypterne ser deg, vil de si: ‘Dette er hans kone.’ Da vil de drepe meg, men la deg leve.

¹³ Si derfor at du er min søster, så det går meg godt for din skyld, og jeg får leve på grunn av deg.»

Han var fylt av ærefrykt og sa: "Hvor utrolig er dette stedet! Dette er intet mindre enn Guds hus; dette er himmelens port."

"Mitt sølv er blitt returnert," sa han til brødrene sine. "Her er det i sekken min." Hjertene deres sank, og de vendte seg til hverandre skjelvende og sa: "Hva er dette Gud har gjort mot oss?"

Ved tro forlot han Egypt, uten å frykte kongens vrede, for han holdt ut som om han så Ham som er usynlig.

Da Gideon forsto at det var Herrens engel, utbrøt han: “Ve meg, suverene Herre! Jeg har sett Herrens engel ansikt til ansikt!”

Om kvelden samme dag, den første dagen i uken, mens disiplene var samlet bak låste dører av frykt for de jødiske lederne, kom Jesus og sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»