Døden og å miste noen

⁷ Og på dette fjellet vil han ødelegge sløret som omslutter alle folkene, dekket som er bredt ut over alle nasjonene.

⁸ Han vil sluke døden for alltid, og Herren Gud vil tørke bort tårene fra alle ansikter; han vil fjerne skammen fra sitt folk over hele jorden. Herren har talt.

Den siste fienden som skal avskaffes er døden.

Men nå som han er død, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg bringe ham tilbake igjen? Jeg vil gå til ham, men han vil ikke vende tilbake til meg."

² Alle deler den samme skjebnen: de rettferdige og de onde, de gode og de dårlige, de rene og de urene, de som ofrer og de som ikke gjør det. Som det er med de gode, så er det med synderen; den som sverger en ed er som den som frykter å sverge.

³ Dette er det onde i alt som skjer under solen: den samme skjebnen rammer alle. Dessuten er menneskenes hjerter fylt med ondskap, og galskap bor i deres hjerter mens de lever, og etterpå slutter de seg til de døde.

⁴ For den som er blant de levende, er det håp; ja, en levende hund er bedre enn en død løve.

⁵ De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingenting; de har ingen videre belønning, og selv deres minne er glemt.

⁶ Deres kjærlighet, deres hat, og deres iver har for lengst forsvunnet; aldri mer vil de ha del i noe som skjer under solen.

Skal jeg redde dem fra Sheols makt?
Skal jeg forløse dem fra døden?
Død, hvor er dine torner?
Sheol, hvor er din brodd?
Medlidenhet vil være skjult for Mitt ansikt.

¹ “Mennesker, født av kvinner,
Har korte liv og er fulle av trøbbel.

² Som en blomst, dukker de opp og visner,
De flykter også som en skygge og varer ikke.

³ Du observerer dem også nøye
Og bringer dem til doms med Deg Selv.

⁴ Hvem kan bringe renhet fra urenhet?
Ingen kan!

⁵ Siden deres dager er bestemt,
Antallet av deres måneder er kjent for Deg;
Og Du har satt deres grenser som de ikke kan overskride.

¹⁰ Men når en person dør og ligger lavt,
En person går bort, og hvor er de?

¹¹ Som vann forsvinner fra havet,
Og en elv blir tørr og uttørket,

¹² Så legger folk seg ned og reiser seg ikke.
Inntil himlene ikke er mer,
Vil de ikke våkne eller bli vekket fra sin slummer.

¹³ “Å, at Du ville skjule meg i Sheol,
At Du ville skjule meg til Din vrede avtar,
At Du ville sette en tid for meg og huske meg!

¹⁴ Hvis en person dør, vil de leve igjen?
Alle dagene av min motgang vil jeg vente
Inntil min fornyelse kommer.

⁴⁷ Husk hvor kortlivet jeg er;
For hvilken forgjengelighet du har skapt alle menneskenes barn!

⁴⁸ Hvilken mann kan leve og ikke se døden?
Kan han redde sin sjel fra dødsrikets makt?
Sela

Dyrebar i Herrens øyne
Er hans trofaste tjeneres bortgang.

¹³ Men vi vil ikke at dere skal være uvitende, brødre og søstre, om dem som har gått bort, slik at dere ikke sørger som resten av menneskeheten, som ikke har noe håp.

¹⁴ For hvis vi tror at Jesus døde og stod opp igjen, vil også Gud bringe med seg dem som har sovnet inn i Jesus.

¹⁵ For vi erklærer for dere ved Herrens ord, at vi som er i live og blir igjen til Herrens komme, ikke skal gå foran dem som har sovnet inn.

¹⁴ Siden barna har del i kjøtt og blod, deltok også Han selv på samme måte, for at Han ved døden skulle tilintetgjøre den som har dødens makt, det vil si djevelen,

¹⁵ og fri dem som ved frykt for døden var holdt i slaveri hele sitt liv.

²⁷ Akkurat som mennesker er bestemt til å dø én gang, og deretter møte dommen,

²⁸ så ble Kristus ofret én gang for å bære manges synder; og han skal vise seg en annen gang, ikke for å håndtere synd, men for å bringe frelse til dem som ivrig venter på ham.

⁵⁴ Men når dette forgjengelige er kledd med det uforgjengelige, og dette dødelige med udødelighet, da vil det ordet som er skrevet bli sant: "Døden er oppslukt i seier.

⁵⁵ O død, hvor er din seier?
O død, hvor er din brodd?"

⁵⁶ For dødens brodd er synd, og syndens kraft er loven;

⁵⁷ Så, takk være Gud, som gir oss seieren gjennom vår Herre Jesus Kristus.

¹ På den tiden ble Hiskia alvorlig syk. Og profeten Jesaja, Amos' sønn, besøkte ham og sa, "Dette er hva Herren sier: 'Gjør i stand dine saker, for du vil ikke bli frisk; du skal dø og gå bort.'"

² Da vendte han seg mot veggen og ba til Herren og sa,

³ "Vær så snill, Herre, husk bare hvordan jeg har vandret for ditt ansikt helhjertet og sannferdig, og har gjort det som er godt i dine øyne." Og Hiskia gråt bittert.

¹⁸ Jeg sa også til meg selv om menneskene: “Gud tester dem for at de skal se at de er som dyrene.”

¹⁹ For menneskenes skjebne og dyrenes skjebne er den samme: Som den ene dør, dør også den andre. De har alle den samme ånd; menneskene har ingen fordel fremfor dyrene. Alt er meningsløst.

²⁰ Alle vender tilbake til samme sted; alle kommer fra støv, og til støv vender alle tilbake.

²¹ Hvem kan avgjøre om menneskets ånd stiger oppover og om dyrets ånd går ned i jorden?

¹⁵ Som man kommer naken fra sin mors liv, slik skal de dra bort som de kom. De vil ikke ta noe fra sitt strev som de kan bære i sine hender.

¹⁶ Også dette er en alvorlig ondskap: akkurat som man kommer, slik skal de dra bort. Hva er da gevinsten for dem som strever for vinden?

¹ Et godt navn er mer ønskelig enn fin olje, og dødsdagen er bedre enn fødselsdagen.

² Det er bedre å gå til et sørgehus enn til et gjestebud, for døden er alles skjebne, og de levende bør ta dette til hjertet.

³ Sorg er bedre enn latter, for et trist ansikt kan føre til et lykkelig hjerte.

⁴ De vises hjerte er i sørgehuset, mens dårers hjerte er i lysthuset.

Ingen har makt over vinden til å holde den tilbake, heller ikke myndighet over dødsdagen; akkurat som det ikke er noen permisjonstid i krig, vil ondskap ikke redde dem som praktiserer det.

¹ Husk din Skaper i din ungdoms dager, før ulykkens dager kommer og årene nærmer seg da du vil si: «Jeg finner ingen glede i dem»—

² før solen og lyset, månen og stjernene blir mørke, og skyene vender tilbake etter regnet;

³ når husets voktere skjelver, og de sterke mennene bøyer seg, når kvernene stanser fordi de er få, og de som ser ut gjennom vinduene blir svake;

⁴ når dørene til gaten lukkes og lyden av kverning avtar; når man står opp ved lyden av en fugl, og alle sangens døtre blir lave;

⁵ når folk frykter høyder og farer i gatene; når mandeltreet blomstrer, gresshoppen drar seg fram, og kapersbæret svikter. For mennesket går til sitt evige hjem, og sørgende går omkring i gatene.

⁶ Husk din Skaper før sølvtråden ryker, og gullskålen knuses; før krukken knuses ved kilden, og hjulet brytes ved brønnen,

⁷ og støvet vender tilbake til jorden som det var, og ånden går tilbake til Gud som ga den.

⁶ En røst sier, "Rop ut." Og jeg sa, "Hva skal jeg rope?" Alt kjød er som gress, og all dets skjønnhet er som markens blomster.

⁷ Gresset visner og blomstene falmer, fordi Herrens ånde blåser på dem. Sannelig, folket er gress.

Da han hadde båret ham og brakt ham til hans mor, satt han på hennes fang til middag, og så døde han.

⁵⁹ Mens de steinet Stefanus, ropte han: «Herre Jesus, motta min ånd!»

⁶⁰ Så falt han på kne og ropte: «Herre, hold ikke denne synden mot dem.» Etter å ha sagt dette, sovnet han inn.

Men Gud sa til ham, ‘Du dåre! Denne natten vil ditt liv bli krevd av deg; og nå, hvem vil eie det du har forberedt?’

⁵⁰ Og da Jesus hadde ropt igjen med høy røst, overgav Han sin ånd.

⁵¹ I det øyeblikket revnet forhenget i templet i to fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene revnet.

⁵² Gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som hadde dødd, ble oppreist til liv.

Med et høyt rop utåndet Jesus.

Nå skjedde det etter disse tingene at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk. Og hans sykdom var svært alvorlig, inntil det ikke var pust igjen i ham.

⁴³ Etter å ha sagt dette, ropte Jesus med høy røst: "Lasarus, kom ut!"

⁴⁴ Mannen som hadde vært død kom ut, med hendene og føttene viklet i linstrimler, og et klede rundt ansiktet. Jesus sa til dem: "Ta av gravklærne og la ham gå."

¹⁸ Mens han ennå talte, kom enda en budbringer og sa: "Dine sønner og døtre spiste og drakk vin i deres eldste brors hus,

¹⁹ da plutselig en mektig vind feide inn fra ørkenen og slo de fire hjørnene av huset, og det kollapset over dem, og de er døde. Jeg alene har unnsluppet for å fortelle deg det."

¹² Da Han nærmet seg byporten, ble en død mann båret ut—den eneste sønnen til hans mor, og hun var enke. En stor mengde fra byen var med henne.

¹³ Da Herren så henne, fikk Han medfølelse med henne og sa, “Gråt ikke.”

¹⁴ Så gikk Han bort og rørte ved båren, og bærerne sto stille. Han sa, “Unge mann, jeg sier deg, stå opp!”

Mens Jesus ennå talte, kom det noen fra huset til Jairus, synagogeforstanderen. "Din datter er død," sa han. "Ikke bry læreren mer."

⁴⁴ Omkring den sjette time falt det mørke over hele landet til den niende time,

⁴⁵ for solen ble formørket. Og forhenget i tempelet revnet i to.

⁴⁶ Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» Da han hadde sagt dette, utåndet han.

²³ Da Jesus kom til synagogeforstanderens hus og så fløytespillerne og den støyende folkemengden,

²⁴ sa han: "Gå bort; jenta er ikke død, men sover." Og de lo av ham.

²⁵ Da folkemengden var sendt ut, gikk han inn, tok jenta i hånden, og hun reiste seg.

¹⁸ Da han nevnte Guds ark, falt Eli bakover fra sin stol ved porten. Nakken hans brakk, og han døde, for han var gammel og tung. Han hadde dømt Israel i førti år.

¹⁹ Nå var Elis svigerdatter, Pinehas' kone, gravid og nær fødsel. Da hun hørte nyheten om at Guds ark var tatt, og at hennes svigerfar og hennes mann var døde, gikk hun i fødsel og fødte, overveldet av sine smerter.

²⁰ Mens hun var i ferd med å dø, sa kvinnene som sto ved henne: “Ikke vær redd, du har født en sønn.” Men hun svarte ikke eller ga akt.

Da Elisja kom inn i huset, se, gutten var død og lå på sengen hans.

¹⁸ Så skjedde det på den syvende dagen at barnet døde. Men Davids tjenere var redde for å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa, "Se, mens barnet ennå levde, talte vi til ham og han lyttet ikke til vår stemme; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt, siden han kanskje vil skade seg selv?"

¹⁹ Men da David så at hans tjenere hvisket sammen, forsto han at barnet var dødt; så David sa til sine tjenere, "Er barnet dødt?" Og de sa, "Han er død."

For jeg blir allerede ofret, og tiden for min bortgang er nær.

Men Gud reiste ham opp fra de døde, frigjorde ham fra dødens smerte, fordi det var umulig for døden å holde ham fast.

Omtrent på den tiden ble hun syk og døde, og kroppen hennes ble vasket og plassert i et rom ovenpå.

Peter sendte dem alle ut av rommet, knelte så ned og ba. Vendt mot kroppen sa han: "Tabita, stå opp." Hun åpnet øynene, og da hun så Peter, satte hun seg opp.

Han lot Jakob, bror til Johannes, henrette med sverd.