Salmene 109

For sangmesteren. En salme av David.

¹ Min lovsangs Gud, vær ikke taus! ² For de har talt med ondskap og svik mot meg;
De har brukt falske ord mot meg. ³ De har omringet meg med hatets ord,
Og kjempet mot meg uten grunn. ⁴ Som gjengjeld for min kjærlighet anklager de meg;
Men jeg fortsetter i bønn. ⁵ Slik har de gjengjeldt meg ondt for godt,
Og fiendskap for min kjærlighet. ⁶ La en urettferdig person bli utnevnt over ham,
Og la en utfordrer stå ved hans høyre hånd. ⁷ Når han blir dømt, må han bli funnet skyldig,
Og la hans bønn bli betraktet som synd. ⁸ Måtte hans dager bli få;
Måtte en annen overta hans stilling. ⁹ Måtte hans barn bli farløse,
Og hans kone uten mann. ¹⁰ Måtte hans barn vandre og søke hjelp;
Og måtte de lete etter næring langt fra sine ødelagte hjem. ¹¹ Måtte kreditoren ta alt han har,
Og måtte fremmede ta fruktene av hans arbeid. ¹² Måtte det ikke være noen som viser ham godhet,
Heller ikke noen som viser nåde mot hans foreldreløse barn. ¹³ Måtte hans etterkommere bli avskåret;
Måtte deres navn bli slettet i neste generasjon. ¹⁴ Måtte hans forfedres urett bli husket for Herren,
Og la ikke hans mors synd bli slettet. ¹⁵ Måtte de være for Herren kontinuerlig,
Så han kan fjerne deres minne fra jorden; ¹⁶ Fordi han ikke viste medfølelse,
Men forfulgte de plaget og trengende,
Og de nedslåtte, for å bringe om deres undergang. ¹⁷ Han omfavnet også forbannelse, så det rammet ham;
Og han hadde ikke glede i velsignelse, så den var fjern fra ham. ¹⁸ Han bar også forbannelse som et plagg,
Og det trengte inn i hans kropp som vann,
Og som olje inn i hans ben. ¹⁹ Måtte det være for ham som et plagg han vikler rundt seg,
Og som et belte han stadig bærer. ²⁰ Måtte dette være belønningen for mine anklagere fra Herren,
Og for dem som taler skade mot min sjel. ²¹ Men Du, Gud, Herren, handle vennlig mot meg for Ditt navns skyld;
Fordi Din barmhjertighet er god, frels meg; ²² For jeg er plaget og i nød,
Og mitt hjerte er dypt såret. ²³ Jeg svinner hen som en skygge som forlenges;
Jeg blir kastet til side som gresshoppen. ²⁴ Mine knær er svekket av faste,
Og min kropp har blitt mager, uten næring. ²⁵ Jeg har også blitt en skam for dem;
Når de ser meg, rister de på hodet. ²⁶ Hjelp meg, Herre min Gud;
Frels meg etter Din barmhjertighet. ²⁷ Og måtte de erkjenne at dette er Din gjerning:
Du, Herre, har fullført det. ²⁸ De vil forbanne, men Du vil velsigne;
Når de reiser seg, vil de bli gjort til skamme,
Men Din tjener vil glede seg. ²⁹ Måtte mine anklagere bli kledd med skam,
Og måtte de dekke seg med sin egen skam som med en kappe. ³⁰ Med min munn vil jeg gi rikelig takk til Herren,
Og jeg vil prise Ham blant mange. ³¹ For Han er ved den trengendes side,
For å befri ham fra dem som dømmer hans sjel.