4. Mosebok 16
1 Korah, sønn av Jishar, sønn av Kehat, sønn av Levi, sammen med Datan og Abiram, sønnene til Eliab, og On, sønn av Pelet, fra Rubens stamme, tok med seg menn 2 og reiste seg mot Moses, ledsaget av 250 israelittiske menn, ledere i menigheten, utvalgt fra forsamlingen, menn av anseelse. 3 De samlet seg mot Moses og Aron og sa til dem: «Nå har dere gått for langt! Hele menigheten er hellig, hver eneste en av dem, og Herren er blant dem. Hvorfor hever dere dere da over Herrens menighet?» 4 Da Moses hørte dette, falt han ned på sitt ansikt. 5 Han talte så til Korah og alle hans tilhengere og sa: «I morgen vil Herren vise hvem som tilhører Ham og hvem som er hellig, og Han vil føre den personen nær til seg. Den Han velger, vil Han føre nær til seg selv. 6 Gjør dette: Du, Korah, og hele ditt følge, ta ildkar, 7 og i morgen legg ild i dem og legg røkelse på dem foran Herren. Den mannen som Herren velger, skal være den hellige. Nå har dere gått for langt, dere Levis sønner!» 8 Moses sa også til Korah: «Hør nå, dere Levis sønner: 9 Er det en liten ting at Israels Gud har skilt dere ut fra resten av den israelittiske menigheten for å føre dere nær til seg selv for å utføre tjenesten ved Herrens tabernakel og stå foran menigheten for å tjene dem? 10 Han har ført deg og alle dine medlevitter nær til seg selv, men nå søker dere også prestedømmet. 11 Derfor er det mot Herren at du og alle dine tilhengere har slått dere sammen. Hvem er Aron at dere skulle klage mot ham?» 12 Så kalte Moses på Datan og Abiram, sønnene til Eliab, men de sa: «Vi vil ikke komme opp. 13 Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning for å drepe oss i ørkenen, men du må også gjøre deg selv til hersker over oss? 14 Dessuten har du ikke ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, eller gitt oss en arv av marker og vingårder. Vil du stikke ut øynene på disse mennene? Vi vil ikke komme opp!» 15 Da ble Moses meget sint og sa til Herren: «Se ikke på deres offer. Jeg har ikke tatt en eneste esel fra dem, og jeg har ikke gjort noen av dem urett.» 16 Moses instruerte Korah: «Du og alle dine tilhengere skal stå foran Herren i morgen—du, de, og Aron. 17 Hver mann skal ta sitt ildkar og legge røkelse i det—250 ildkar i alt—og bringe det foran Herren. Du og Aron skal også bringe deres ildkar.» 18 Så tok hver av dem sitt ildkar, la ild i det, og la røkelse på det, og sto med Moses og Aron ved inngangen til sammenkomstens telt. 19 Da Korah hadde samlet alle sine tilhengere i opposisjon ved inngangen til sammenkomstens telt, viste Herrens herlighet seg for hele menigheten. 20 Så talte Herren til Moses og Aron og sa, 21 «Skill dere fra denne menigheten så jeg kan fortære dem øyeblikkelig.» 22 Men de falt ned på sine ansikter og sa: «Å Gud, du som gir livets ånde til alle levende ting, vil du være vred på hele menigheten når bare én mann synder?» 23 Og så talte Herren til Moses og sa 24 «Tal til menigheten og si: 'Gå bort fra teltene til Korah, Datan og Abiram.'» 25 Moses reiste seg og gikk til Datan og Abiram, ledsaget av Israels eldste. 26 Han advarte menigheten: «Gå bort fra teltene til disse ugudelige mennene! Rør ikke noe som tilhører dem, ellers vil dere bli feid bort på grunn av alle deres synder.» 27 Så de flyttet seg bort fra teltene til Korah, Datan og Abiram. Datan og Abiram kom ut og sto ved inngangene til sine telt, sammen med sine koner, barn og små. 28 Da sa Moses: «Ved dette skal dere vite at Herren har sendt meg for å gjøre alle disse gjerningene; for det er ikke av min egen vilje. 29 Hvis disse mennene dør en naturlig død, eller hvis de lider samme skjebne som alle mennesker, da har Herren ikke sendt meg. 30 Men hvis Herren skaper noe helt nytt, og jorden åpner sin munn og sluker dem med alt som tilhører dem, og de går levende ned i Sheol, da skal dere vite at disse mennene har vist forakt for Herren.» 31 Så snart han var ferdig med å tale, revnet jorden under dem, 32 og jorden åpnet sin munn og slukte dem og deres husstander, og alle som var assosiert med Korah, sammen med deres eiendeler. 33 De gikk levende ned i Sheol med alt som tilhørte dem; jorden lukket seg over dem, og de gikk til grunne midt i menigheten. 34 Ved deres skrik flyktet alle israelittene rundt dem og ropte: «Jorden kan sluke oss også!» 35 Og ild kom ut fra Herren og fortærte de 250 mennene som ofret røkelsen. 36 Og så talte Herren til Moses og sa 37 «Si til Eleasar, sønn av Aron, presten, at han skal ta ildkarene ut av de forkullede restene og spre glørne et stykke unna, for ildkarene er hellige— 38 ildkarene til de mennene som syndet med tap av sine liv. La dem bli laget til hamrede plater som dekke for alteret, for de ble båret fram for Herren og har blitt hellige. La dem være et tegn for israelittene.» 39 Så tok Eleasar presten de bronse ildkarene som de som hadde blitt brent til døde hadde brakt, og de ble hamret ut for å dekke alteret, 40 som en påminnelse til israelittene om at ingen unntatt en etterkommer av Aron skulle komme for å brenne røkelse foran Herren, ellers ville han bli som Korah og hans tilhengere—slik Herren hadde talt til ham gjennom Moses. 41 Men dagen etter klaget hele den israelittiske menigheten mot Moses og Aron og sa: «Dere har drept Herrens folk.» 42 Da menigheten samlet seg i opposisjon mot Moses og Aron og vendte seg mot sammenkomstens telt, dekket skyen det og Herrens herlighet viste seg. 43 Moses og Aron nærmet seg inngangen til sammenkomstens telt, 44 Og så talte Herren til Moses og sa 45 «Gå bort fra denne menigheten så jeg kan fortære dem øyeblikkelig.» Og de falt ned på sine ansikter. 46 Da sa Moses til Aron: «Ta ditt ildkar og legg ild i det fra alteret, og legg røkelse på det; skynd deg så til menigheten for å gjøre soning for dem. Vreden har gått ut fra Herren; plagen har begynt.» 47 Så gjorde Aron som Moses sa, og løp inn i midten av menigheten. Plagen hadde allerede begynt blant folket, men Aron ofret røkelsen og gjorde soning for dem. 48 Han sto mellom de levende og de døde, og plagen ble stanset. 49 Men 14 700 mennesker omkom av plagen, i tillegg til dem som hadde dødd på grunn av Korah. 50 Så vendte Aron tilbake til Moses ved inngangen til sammenkomstens telt, for plagen var blitt stanset.