2. Mosebok 32
1 Da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet de seg rundt Aron og sa: «Kom, lag oss en gud som kan gå foran oss. For denne Moses, mannen som førte oss opp fra landet Egypt, vet vi ikke hva som har hendt med ham.» 2 Aron sa til dem: «Ta av de gulløredobbene som konene, sønnene og døtrene deres har på seg, og bring dem til meg.» 3 Så tok hele folket av seg gulløredobbene sine og brakte dem til Aron. 4 Han tok imot gullet fra deres hender og formet det med et verktøy til en støpt metallkalv. Så sa de: «Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.» 5 Da Aron så dette, bygde han et alter foran den og proklamerte: «I morgen skal det være en fest for Herren.» 6 Så sto folket opp tidlig neste dag, ofret brennoffer og bar frem fredsoffer. Deretter satte de seg ned for å spise og drikke og reiste seg for å drive med festligheter. 7 Da sa Herren til Moses: «Gå ned med en gang, for ditt folk, som du førte opp fra landet Egypt, har blitt korrupte. 8 De har raskt vendt seg bort fra den veien jeg befalte dem. De har laget seg en støpt metallkalv, har bøyd seg for den og ofret til den, og sagt: ‘Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt.’» 9 Herren sa til Moses: «Jeg har sett dette folket, og de er sannelig et stivnakket folk. 10 La meg nå være, så min vrede kan brenne mot dem og jeg kan ødelegge dem. Så vil jeg gjøre deg til et stort folk.» 11 Men Moses søkte Herrens, sin Guds, gunst og sa: «Herre, hvorfor brenner din vrede mot ditt folk, som du førte ut fra landet Egypt med stor kraft og mektig hånd? 12 Hvorfor skal egypterne si: ‘Han førte dem ut med onde hensikter, for å drepe dem i fjellene og utslette dem fra jordens overflate’? Vend om fra din brennende vrede; angrer og bring ikke ulykke over ditt folk. 13 Husk dine tjenere Abraham, Isak og Israel, som du sverget ved deg selv: ‘Jeg vil gjøre dine etterkommere tallrike som stjernene på himmelen, og jeg vil gi dine etterkommere hele dette landet jeg lovet dem, og det skal være deres arv for alltid.’» 14 Så angret Herren det onde han hadde truet med å gjøre mot sitt folk. 15 Moses vendte om og gikk ned fra fjellet med de to tavlene med vitnesbyrdet i hendene. De var skrevet på begge sider, foran og bak. 16 Tavlene var laget av Gud; skriften var Guds egen skrift, inngravert på tavlene. 17 Da Josva hørte lyden av folket som ropte, sa han til Moses: «Det er lyden av krig i leiren.» 18 Men Moses svarte: «Det er ikke lyden av seier, heller ikke lyden av nederlag; det er lyden av sang jeg hører.» 19 Så snart Moses nærmet seg leiren og så kalven og dansen, brant hans vrede, og han kastet tavlene fra hendene sine og knuste dem ved foten av fjellet. 20 Han tok kalven de hadde laget, brente den med ild, malte den til pulver, spredte det på vannet og fikk israelittene til å drikke det. 21 Moses sa til Aron: «Hva gjorde dette folket mot deg, siden du har brakt en så stor synd over dem?» 22 Aron svarte: «La ikke min herres vrede brenne; du vet selv at folket er tilbøyelig til det onde. 23 De sa til meg: ‘Lag oss en gud som kan gå foran oss; for denne Moses, som førte oss opp fra landet Egypt, vet vi ikke hva som har hendt med ham.’ 24 Så jeg sa til dem: ‘Den som har noe gullsmykke, la dem ta det av.’ De ga det til meg, og jeg kastet det i ilden, og ut kom denne kalven!» 25 Da Moses så at folket var ute av kontroll—for Aron hadde latt dem komme ut av kontroll til det punktet at de ble til latter blant sine fiender— 26 sto Moses ved inngangen til leiren og sa: «Den som er for Herren, kom til meg.» Og alle Levis sønner samlet seg til ham. 27 Han sa til dem: «Dette er hva Herren, Israels Gud, sier: ‘Hver mann spenne et sverd til sin side. Gå frem og tilbake gjennom leiren fra den ene enden til den andre, hver mann drepe sin bror, venn og nabo.’» 28 Levis sønner gjorde som Moses befalte, og den dagen falt omkring tre tusen av folket. 29 Da sa Moses: «Innvi dere i dag til Herren—for dere har vært mot deres egne sønner og brødre—så han kan gi dere en velsignelse i dag.» 30 Dagen etter sa Moses til folket: «Dere har begått en stor synd. Men nå vil jeg gå opp til Herren; kanskje jeg kan gjøre soning for deres synd.» 31 Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: «Å, hvilken stor synd dette folket har begått! De har laget seg en gud av gull. 32 Men nå, hvis du vil tilgi deres synd, vær så snill å gjøre det; men hvis ikke, vær så snill å stryke meg ut av boken du har skrevet.» 33 Herren svarte Moses: «Den som har syndet mot meg, vil jeg fjerne fra min bok. 34 Gå nå, led folket til det stedet jeg har fortalt deg om. Se, min engel skal gå foran deg. Likevel, på den dagen jeg straffer, vil jeg straffe dem for deres synd.» 35 Da slo Herren folket med en plage på grunn av det de hadde gjort med kalven Aron hadde laget.