Job 32

¹ Så sluttet de tre mennene å svare Job, for han var rettferdig i egne øyne. ² Men Elihu, sønn av Barakel fra Bus, av Rams slekt, ble harm på Job fordi han rettferdiggjorde seg selv fremfor Gud. ³ Hans vrede ble også tent mot de tre vennene, fordi de ikke hadde funnet noe svar til å motsi Job, men likevel hadde fordømt ham. ⁴ Elihu hadde holdt seg tilbake fra å tale til Job fordi de var eldre enn han. ⁵ Men da Elihu så at de tre mennene ikke hadde flere svar, ble hans vrede tent. ⁶ Så erklærte Elihu, sønn av Barakel fra Bus:
“Jeg er ung i år, og dere er gamle;
derfor var jeg blyg og avsto fra å uttrykke mine tanker. ⁷ Jeg tenkte: ‘La alder tale,
og la mange år gi visdom.’ ⁸ Men det er ånden i et menneske,
Den Allmektiges pust, som gir forståelse. ⁹ Det er ikke bare de eldre som er vise,
heller ikke bare de gamle som forstår rettferdighet. ¹⁰ Derfor sier jeg: ‘Hør meg ut;
jeg vil også dele det jeg vet.’ ¹¹ Jeg ventet på deres ord,
jeg lyttet til deres overveide tale,
mens dere lette etter hva dere skulle si. ¹² Jeg ga dere min fulle oppmerksomhet.
Likevel har ingen av dere bevist at Job tar feil;
ingen har svart på hans argumenter. ¹³ Derfor, ikke hev at ‘Vi har oppdaget visdom;
la Gud, ikke mennesket, beseire ham.’ ¹⁴ Men Job har ikke rettet sine ord mot meg,
og jeg vil ikke svare ham med deres argumenter. ¹⁵ De er forvirret og har sluttet å svare;
ordene har forlatt dem. ¹⁶ Skal jeg vente, nå som de er tause,
nå som de står uten svar? ¹⁷ Jeg vil også si mitt;
jeg vil også dele mine tanker. ¹⁸ For jeg er fylt med ord,
og ånden i meg driver meg til å tale. ¹⁹ Inni meg er jeg som vin uten ventil,
som nye vinskinssekker klare til å briste. ²⁰ Jeg må tale for å finne lettelse;
jeg må åpne mine lepper og svare. ²¹ Jeg vil ikke vise partiskhet,
heller ikke smigre noen mann. ²² For jeg vet ikke hvordan jeg skal smigre;
hvis jeg gjorde det, ville min Skaper raskt ta meg bort.