Job 3

¹ Etter disse hendelsene talte Job og klaget over dagen han ble født. ² Og han sa: ³ “Må dagen for min fødsel forsvinne,
og natten som erklærte, ‘En gutt er unnfanget.’ ⁴ La den dagen være mørke;
må Gud ovenfor overse den,
og la intet lys skinne på den. ⁵ La mørke og dyp skygge kreve den;
la en sky bo over den;
la dagens svarthet skremme den. ⁶ Når det gjelder den natten, la tykk mørke gripe den;
la den ikke regnes blant årets dager,
eller bli nummerert blant månedene. ⁷ Se, la den natten være ufruktbar;
la ingen gledeshyl høres i den. ⁸ La de som forbanner dager forbanne den dagen,
de som er klare til å vekke Leviatan. ⁹ La dens morgenstjerner bli mørklagt;
la den håpe på lys, men ikke ha noe,
og la den ikke se dagens første lys, ¹⁰ fordi den ikke lukket dørene til min mors liv,
eller holdt trøbbel borte fra mine øyne. ¹¹ “Hvorfor omkom jeg ikke ved fødselen,
kom ut av livmoren og utåndet? ¹² Hvorfor var det knær til å ta imot meg,
og bryster som jeg kunne die? ¹³ For nå ville jeg hvile i fred;
jeg ville sove og være i ro, ¹⁴ med jordens konger og rådgivere,
som bygde ruiner for seg selv, ¹⁵ eller med fyrster som eide gull,
som fylte sine hus med sølv. ¹⁶ Eller hvorfor ble jeg ikke skjult som et dødfødt barn,
som spedbarn som aldri så lyset? ¹⁷ Der opphører de ondes uro,
og der finner de trette hvile. ¹⁸ Fangene har det godt sammen;
de hører ikke undertrykkerens stemme. ¹⁹ Både de ydmyke og de mektige er der,
og tjeneren er frigjort fra sin herre. ²⁰ “Hvorfor gis lys til de som lider,
og liv til de bitre i sjelen, ²¹ til de som lengter etter døden, men den kommer ikke,
og graver etter den mer enn etter skjulte skatter, ²² som fylles med glede
og jubler når de finner graven? ²³ Hvorfor gis lys til en mann hvis vei er skjult,
som Gud har omringet? ²⁴ For mine sukk kommer før min mat,
og mine stønn strømmer ut som vann. ²⁵ For det jeg fryktet har kommet over meg,
og det jeg gruet meg for har overmannet meg. ²⁶ Jeg har ingen fred, ingen ro,
ingen hvile, men bare uro.”