Job 14

¹ “Mennesker, født av kvinner,
Har korte liv og er fulle av trøbbel. ² Som en blomst, dukker de opp og visner,
De flykter også som en skygge og varer ikke. ³ Du observerer dem også nøye
Og bringer dem til doms med Deg Selv. ⁴ Hvem kan bringe renhet fra urenhet?
Ingen kan! ⁵ Siden deres dager er bestemt,
Antallet av deres måneder er kjent for Deg;
Og Du har satt deres grenser som de ikke kan overskride. ⁶ Vend Ditt blikk fra dem så de kan få hvile,
Inntil de fullfører sin dag som en leid arbeider. ⁷ “For det er håp for et tre,
Hvis det blir hugget ned, at det vil skyte igjen,
Og dets skudd vil ikke svikte. ⁸ Selv om dets rot blir gammelt i jorden,
Og dets stubb dør i den tørre jorden, ⁹ Ved duften av vann vil det blomstre
Og sende ut grener som en ung plante. ¹⁰ Men når en person dør og ligger lavt,
En person går bort, og hvor er de? ¹¹ Som vann forsvinner fra havet,
Og en elv blir tørr og uttørket, ¹² Så legger folk seg ned og reiser seg ikke.
Inntil himlene ikke er mer,
Vil de ikke våkne eller bli vekket fra sin slummer. ¹³ “Å, at Du ville skjule meg i Sheol,
At Du ville skjule meg til Din vrede avtar,
At Du ville sette en tid for meg og huske meg! ¹⁴ Hvis en person dør, vil de leve igjen?
Alle dagene av min motgang vil jeg vente
Inntil min fornyelse kommer. ¹⁵ Du vil kalle, og jeg vil svare Deg;
Du vil lengte etter Dine henders verk. ¹⁶ For nå teller Du mine skritt,
Du vokter ikke over min synd. ¹⁷ Min overtredelse er forseglet i en pose,
Og Du dekker over min misgjerning. ¹⁸ “Men et fjell kollapser og smuldrer bort,
Og en stein flyttes fra sitt sted; ¹⁹ Vann eroderer steiner,
Dets strømmer vasker bort jordens jord;
Så Du reduserer en persons håp. ²⁰ Du overmanner dem kontinuerlig, og de går bort;
Du endrer deres utseende og sender dem bort. ²¹ Deres barn oppnår ære, men de vet det ikke;
Eller de blir ubetydelige, og de oppfatter det ikke. ²² Men deres kropp føler smerte,
Og deres sjel sørger over det.”