2. Mosebok 4

¹ Moses svarte: «Hva om de ikke tror meg eller lytter til mine ord, og sier: ‘Herren har ikke vist seg for deg’?» ² Herren spurte ham: «Hva er det du har i hånden?» Han svarte: «En stav.» ³ Herren instruerte: «Kast den på bakken.» Så kastet Moses den, og den ble til en slange, og han flyktet fra den. ⁴ Da sa Herren til Moses: «Rekk ut hånden og grip den i halen.» Så rakte han ut hånden, grep den, og den ble til en stav i hånden hans igjen. ⁵ «Dette er for at de skal tro at Herren, deres forfedres Gud—Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud—har vist seg for deg.» ⁶ Herren sa så: «Stikk hånden din inn i kappen din.» Moses stakk hånden inn, og da han trakk den ut, var den spedalsk, hvit som snø. ⁷ «Stikk nå hånden tilbake i kappen din,» befalte Han. Moses gjorde det, og da han tok den ut, var den gjenopprettet som resten av hans hud. ⁸ Herren fortsatte: «Hvis de ikke tror deg eller legger merke til det første tegnet, kan det hende de tror det andre. ⁹ Men hvis de ikke tror selv disse to tegnene eller lytter til deg, ta noe vann fra Nilen og hell det på den tørre bakken. Vannet du tar vil bli til blod på bakken.» ¹⁰ Moses sa til Herren: «Vær så snill, min Herre, jeg har aldri vært veltalende, verken før eller siden du har talt til din tjener. Jeg er treg til å tale og har en tung tunge.» ¹¹ Herren svarte: «Hvem har skapt menneskets munn? Hvem gjør en stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? ¹² Gå nå; jeg vil være med din munn og vil lære deg hva du skal si.» ¹³ Men Moses bønnfalt: «Vær så snill, min Herre, send noen andre.» ¹⁴ Da ble Herrens vrede opptent mot Moses, og Han sa: «Hva med din bror Aron, levitten? Jeg vet at han taler godt. Han er allerede på vei for å møte deg, og han vil bli glad for å se deg. ¹⁵ Du skal tale til ham og legge ordene i hans munn; jeg vil være med dere begge når dere taler og vil instruere dere i hva dere skal gjøre. ¹⁶ Han skal tale til folket for deg, og det vil være som om han var din munn og du var Gud for ham. ¹⁷ Men ta denne staven i hånden din, med den skal du utføre tegnene.» ¹⁸ Moses vendte så tilbake til Jetro, sin svigerfar, og sa: «Vær så snill, la meg dra tilbake til mitt folk i Egypt for å se om de fortsatt lever.» Jetro svarte: «Gå i fred.» ¹⁹ Nå hadde Herren sagt til Moses i Midjan: «Vend tilbake til Egypt, for alle de som søkte ditt liv er døde.» ²⁰ Så tok Moses sin kone og sine sønner, satte dem på et esel, og dro til Egypt, med Guds stav i hånden. ²¹ Herren instruerte Moses: «Når du vender tilbake til Egypt, utfør for farao alle de under jeg har gitt deg makt til å gjøre. Men jeg vil forherde hans hjerte så han ikke vil la folket gå. ²² Da skal du si til farao: ‘Dette sier Herren: Israel er min førstefødte sønn, ²³ og jeg har sagt til deg: «La min sønn gå, så han kan tilbe meg.» Men du nektet å la ham gå; derfor vil jeg ta livet av din førstefødte sønn.’» ²⁴ På et herberge under reisen møtte Herren Moses og søkte å drepe ham. ²⁵ Men Sippora tok en flintkniv, skar av sin sønns forhud, og berørte Moses’ føtter med den, og sa: «Du er en blodbrudgom for meg.» ²⁶ Så lot Herren ham være. På den tiden sa hun «blodbrudgom,» med henvisning til omskjærelsen. ²⁷ Herren instruerte Aron: «Gå ut i ørkenen for å møte Moses.» Så han dro og møtte ham ved Guds fjell og hilste ham varmt. ²⁸ Moses fortalte Aron alle Herrens ord som Han hadde sendt ham med, og alle tegnene Han hadde befalt ham å utføre. ²⁹ Moses og Aron samlet så alle Israels eldste, ³⁰ og Aron gjentok alle ordene Herren hadde talt til Moses. Han utførte også tegnene for folkets øyne, ³¹ og folket trodde. Da de hørte at Herren brydde seg om dem og hadde sett deres lidelse, bøyde de seg ned og tilbad.