Stolthet

¹⁵ Han laget dyktig utformede innretninger i Jerusalem for å være på tårnene og på hjørnene, for å skyte piler og store steiner. Og hans ry spredte seg vidt, for han ble underfullt hjulpet inntil han ble sterk.

¹⁶ Men da han ble sterk, ble hans hjerte stolt, noe som førte til hans fall, og han var utro mot Herren sin Gud, for han gikk inn i Herrens tempel for å brenne røkelse på røkelsesalteret.

¹⁸ Stolthet går forut for ødeleggelse, og en hovmodig ånd før et fall.

¹⁹ Det er bedre å være ydmyk i ånden med de undertrykte enn å dele bytte med de stolte.

Stolthet fører en person lavt, men en ydmyk ånd vinner ære.

²⁵ Men Hiskia svarte ikke passende på den fordelen han mottok, fordi hans hjerte var stolt; derfor kom vrede over ham og over Juda og Jerusalem.

²⁶ Likevel ydmyket Hiskia og innbyggerne i Jerusalem seg, og dermed kom ikke Herrens vrede over dem i Hiskias levetid.

¹¹ Men Na’aman ble rasende og gikk bort, og sa, “Se, jeg tenkte, ‘Han vil sikkert komme ut til meg og stå, og påkalle Herrens, sin Guds, navn, og svinge sin hånd over stedet og helbrede den spedalske.’

¹² Er ikke Abana og Parpar, elvene i Damaskus, bedre enn alle vannene i Israel? Kunne jeg ikke vaske meg i dem og bli ren?” Så vendte han seg bort og gikk i sinne.

²⁰ Men da hans hjerte ble hovmodig og hans ånd ble hard av stolthet, ble han avsatt fra sin kongelige trone og fratatt sin herlighet.

²¹ Han ble drevet bort fra menneskene og fikk dyrets sinn; han bodde med de ville eslene og spiste gress som kveg; hans kropp ble vætet av himmelens dugg inntil han erkjente at Den Høyeste Gud er hersker over menneskenes riker og setter over dem hvem Han vil.

²² Men du, Belsasar, hans sønn, har ikke ydmyket ditt hjerte, selv om du visste alt dette.

²³ I stedet har du satt deg opp mot himmelens Herre. Du fikk karene fra Hans tempel hentet til deg, og du og dine stormenn, dine hustruer og dine medhustruer drakk vin av dem. Du priste gudene av sølv og gull, av bronse, jern, tre og stein, som verken kan se eller høre eller forstå. Men du æret ikke Gud, som har ditt liv og alle dine veier i sin hånd.

¹¹ Vær forsiktig så du ikke glemmer Herren din Gud ved å unnlate å holde Hans bud, Hans lover og Hans forskrifter som jeg gir deg i dag;

¹² ellers, når du spiser og er mett, og du bygger fine hus og bor i dem,

¹³ og når dine hjorder og flokker blir store, og ditt sølv og gull øker, og alle dine eiendeler blir mange,

¹⁴ da vil ditt hjerte bli stolt, og du vil glemme Herren din Gud som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.

Du kan si i ditt hjerte: ‘Min kraft og styrken i mine hender har skaffet meg denne rikdommen.’

Men som det står, skryter dere i deres arrogante planer. All slik skryt er ondt.

Herren sa til Gideon: "Du har for mange folk med deg til at Jeg kan overgi Midian i deres hender. Israel kunne rose seg mot Meg og si: 'Min egen styrke har frelst meg.'

²³ Dette sier Herren: "La ikke den vise være stolt av sin visdom eller den sterke av sin styrke eller den rike av sin rikdom,

²⁴ men la den som er stolt, være stolt av dette: at de har forstand til å kjenne meg, at jeg er Herren som utøver godhet, rettferdighet og rett på jorden, for i disse har jeg behag," sier Herren.

¹⁶ Det er seks ting Herren hater, syv som er en vederstyggelighet for Ham:

¹⁷ stolte øyne, en svikefull tunge,
og hender som utgyter uskyldig blod,

¹⁸ et hjerte som planlegger onde planer,
føtter som er raske til å løpe til ondskap,

Når stolthet kommer, følger skam, men med de ydmyke er det visdom.

Herren vil rive ned de stoltes hus, men Han vil beskytte enkens grense.

Ser du noen som er vis i egne øyne? Det er mer håp for en dåre enn for dem.

Herren avskyr alle som er stolte i hjertet; vær sikker, de vil ikke gå ustraffet.

²⁹ Slik at ingen menneske kan rose seg for Gud.

³⁰ Men det er på grunn av Ham at dere er i Kristus Jesus, som ble for oss visdom fra Gud, og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning,

³¹ Derfor, som skriften sier: "Den som roser seg, la ham rose seg i Herren."

⁶ Nå har jeg billedlig anvendt disse tingene på meg selv og Apollos for deres skyld, brødre og søstre, slik at dere i oss kan lære ikke å gå utover det som er skrevet, slik at ingen av dere blir arrogante til fordel for den ene mot den andre.

⁷ For hvem anser deg som overlegen? Og hva har du som du ikke har mottatt? Men hvis du har mottatt det, hvorfor roser du deg som om du ikke hadde mottatt det?

¹³ Kongen svarte folket hardt, for han hadde forlatt de eldres råd som de hadde gitt ham,

¹⁴ og han talte til dem etter de unge mennenes råd og sa, "Min far gjorde deres åk tungt, men jeg vil legge til deres åk; min far tuktet dere med pisker, men jeg vil tukte dere med skorpioner."

Tal ikke så stolt,
La ikke overmot komme fra din munn,
For Herren er en Gud med kunnskap,
Og ved Ham blir gjerninger veid.

²⁹ Et år senere gikk han på taket av det kongelige palasset i Babylon.

³⁰ Kongen talte og sa: "Er ikke dette det store Babylon, som jeg har bygd som en kongelig residens ved min mektige kraft og til ære for min majestet?"

³¹ Mens ordet var i kongens munn, falt en stemme fra himmelen: "Kong Nebukadnesar, til deg er det sagt: riket har blitt tatt fra deg.

³² Du skal bli drevet bort fra menneskene, og din bolig skal være med markens dyr. Du skal spise gress som okser, og syv tider skal gå over deg, til du vet at Den Høyeste hersker i menneskenes rike og gir det til hvem Han vil."

³³ Umiddelbart ble ordet om Nebukadnesar oppfylt. Han ble drevet bort fra menneskene og spiste gress som okser; hans kropp ble våt av himmelens dugg til hans hår vokste så langt som ørnefjær og hans negler som fugleklør.

³ De sa til hverandre: “Kom, la oss lage murstein og brenne dem grundig.” De brukte murstein i stedet for stein, og bek til mørtel.

⁴ Så sa de: “Kom, la oss bygge oss en by, med et tårn som når opp til himmelen, for å gjøre oss et navn; ellers blir vi spredt over hele jordens overflate.”

⁵ Herren kom ned for å se byen og tårnet som menneskene bygde.

⁶ Herren sa: “Se, de er ett folk med samme språk, og dette er hva de har begynt å gjøre. Nå vil ingenting de planlegger være umulig for dem.

⁹ Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på sin egen rettferdighet og så ned på andre:

¹⁰ “To menn gikk opp til tempelet for å be, den ene var en fariseer og den andre en toller.

¹¹ Fariseeren sto for seg selv og ba: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker—svindlere, onde, ekteskapsbrytere—eller som denne tolleren.

¹² Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg får.’

⁹ Haman dro den dagen glad og med et lett hjerte. Men da han så Mordekai ved kongens port, og la merke til at Mordekai verken reiste seg eller viste frykt i hans nærvær, ble Haman fylt med raseri mot ham.

¹⁰ Likevel behersket Haman seg og gikk hjem. Han kalte sammen sine venner og Seresj, sin kone,

¹¹ og skrøt for dem om sin store rikdom, sine mange sønner, og alle måtene kongen hadde æret ham og opphøyet ham over de andre embetsmennene og tjenerne.

¹² Haman la til: “Dessuten inviterte dronning Ester ingen andre enn meg til å følge kongen til banketten hun forberedte. Og i morgen er jeg igjen invitert av henne sammen med kongen.

¹³ Likevel gir alt dette meg ingen tilfredsstillelse så lenge jeg ser Mordekai, jøden, sitte ved kongens port.”

¹⁴ Hans kone Seresj og alle hans venner foreslo: “Bygg en galge, femti alen høy, og be kongen om morgenen om å få Mordekai hengt på den. Gå deretter med glede til banketten med kongen.” Dette rådet behaget Haman, og han fikk galgen bygget.

En strid oppstod blant disiplene om hvem av dem som ville være den største.

En strid oppstod også blant dem om hvem av dem som ble ansett som den største.

²¹ På den fastsatte dagen, iført sine kongelige klær, satte Herodes seg på tronen og holdt en offentlig tale.

²² Folket ropte: "Dette er en guds røst, ikke et menneskes."

²³ Umiddelbart, fordi Herodes ikke ga Gud æren, slo en Herrens engel ham ned, og han ble spist av ormer og døde.

Farao svarte: «Hvem er Herren, så jeg skulle høre på hans røst og la Israel gå? Jeg kjenner ikke Herren, og dessuten vil jeg ikke slippe Israel.»

Dere er allerede tilfredse, dere har allerede blitt rike, dere har blitt herskere uten oss; og faktisk, jeg skulle ønske at dere hadde blitt herskere slik at vi også kunne herske med dere.

¹⁰ De unge mennene som hadde vokst opp med ham talte til ham og sa, "Dette er hva du skal si til dette folket som talte til deg og sa, 'Din far gjorde vårt åk tungt, nå gjør du det lettere for oss!' Du skal si til dem, 'Min lillefinger er tykkere enn min fars lender!

¹¹ Selv om min far la et tungt åk på dere, vil jeg øke det; min far tuktet dere med pisker, men jeg vil tukte dere med skorpioner.'"

¹⁰ Da talte de unge mennene som vokste opp med ham, til ham og sa: “Dette skal du si til folket som talte til deg og sa: ‘Din far gjorde vårt åk tungt, men du gjør det lettere for oss!’ Du skal si til dem: ‘Min lillefinger er tykkere enn min fars midje!

¹¹ Nå da, min far la et tungt åk på dere, men jeg vil legge til deres åk; min far tuktet dere med pisker, men jeg vil tukte dere med skorpioner.’”

På grunn av åpenbaringenes ekstraordinære storhet, for å hindre meg fra å bli hovmodig, ble en torn i kjødet gitt meg, en Satans engel for å plage meg—for å hindre meg fra å bli hovmodig!

⁹ Jeg skrev et brev til menigheten; men Diotrefes, som elsker å være den fremste blant dem, anerkjenner ikke vår autoritet.

¹⁰ Av denne grunn, hvis jeg kommer, vil jeg ta opp det han gjør, sprer ondsinnet sladder om oss; og ikke fornøyd med det, nekter han å ta imot brødrene, og han stopper også dem som vil gjøre det og kaster dem ut av menigheten.

Da Haman så at Mordekai verken bøyde seg ned eller viste ham ære, ble han fylt med raseri.

⁷ Så Haman svarte kongen: “For den personen som kongen ønsker å ære,

⁸ la dem bringe en kongelig kappe som kongen har båret, og en hest som kongen har ridd på, med en kongelig krone plassert på dens hode.

Men farao forherdet sitt hjerte igjen, og han lot ikke folket dra.

³⁴ Da farao så at regnet, haglet og tordenen hadde stoppet, syndet han igjen: han og hans embetsmenn forherdet sine hjerter.

³⁵ Så faraos hjerte ble forherdet, og han lot ikke israelittene gå, akkurat som Herren hadde talt gjennom Moses.

Gud vet at den dagen dere spiser av det, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud, og kjenne godt og ondt.»

Hiskia ble glad og viste dem alt som var i hans forrådshus—sølvet, gullet, krydderne, den fine olivenoljen—hele hans våpenlager og alt som fantes blant hans skatter. Det var ingenting i hans palass eller i hele hans rike som Hiskia ikke viste dem.

Men han svarte faren: ‘Se! I alle disse årene har jeg tjent deg og aldri overtrådt dine bud, men du har aldri gitt meg så mye som et kje for å feire med vennene mine.