Sorg

Da ble kongen dypt rystet, og han gikk opp til kammeret over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: "Å min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hadde jeg bare dødd i stedet for deg, Å Absalom, min sønn, min sønn!"

⁷ Og på dette fjellet vil han ødelegge sløret som omslutter alle folkene, dekket som er bredt ut over alle nasjonene.

⁸ Han vil sluke døden for alltid, og Herren Gud vil tørke bort tårene fra alle ansikter; han vil fjerne skammen fra sitt folk over hele jorden. Herren har talt.

Jeg vil glede meg over Jerusalem og fryde meg over mitt folk; lyden av gråt og skrik skal ikke lenger høres i henne.

¹³ "Da skal unge kvinner glede seg i dansen, og unge menn og gamle også. Jeg vil vende deres sorg til glede; jeg vil trøste dem og gi dem glede i stedet for sorg."

¹⁴ "Jeg vil gi prestene overflod, og mitt folk skal fylles med min godhet," sier Herren.

¹⁵ Dette sier Herren: "En røst høres i Rama, gråt og stor sorg, Rakel som gråter for sine barn og nekter å la seg trøste, fordi de ikke er mer."

¹⁶ Dette sier Herren: "Hold tilbake din røst fra gråt og dine øyne fra tårer, for ditt arbeid skal bli belønnet," sier Herren. "De skal vende tilbake fra fiendens land."

²⁰ Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal gråte og klage, mens verden gleder seg. Dere skal sørge, men deres sorg skal bli til glede.

²¹ En kvinne som skal føde, har smerte fordi hennes tid er kommet; men når barnet er født, glemmer hun smerten på grunn av gleden over at et menneske er født til verden.

²² Slik er det også med dere: Nå er det sorgens tid for dere, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerter skal glede seg, og ingen skal ta deres glede fra dere.

⁶ Jeg er utmattet av min stønning;
Hver natt væter jeg min seng,
Jeg gjennomvåter min sofa med mine tårer.

⁷ Mitt øye er blitt svakt av sorg;
Det har eldet på grunn av alle mine fiender.

⁸ Gå bort fra meg, alle dere som gjør urett,
For Herren har hørt lyden av min gråt.

²⁶ Nå, vær så snill, løp for å møte henne og si til henne, 'Er det bra med deg? Er det bra med din mann? Er det bra med barnet?'” Og hun svarte, "Det er bra."

²⁷ Da hun kom til Guds mann på høyden, grep hun om føttene hans. Og Gehasi kom opp for å skyve henne bort, men Guds mann sa, "La henne være, for hennes sjel er i nød; og Herren har skjult det for meg og har ikke informert meg."

²⁸ Da sa hun, "Ba jeg om en sønn fra min herre? Sa jeg ikke, 'Ikke villed meg'?"

² Det er bedre å gå til et sørgehus enn til et gjestebud, for døden er alles skjebne, og de levende bør ta dette til hjertet.

³ Sorg er bedre enn latter, for et trist ansikt kan føre til et lykkelig hjerte.

⁴ De vises hjerte er i sørgehuset, mens dårers hjerte er i lysthuset.

Herrens forløste vil vende tilbake og komme til Sion med sang; evig glede vil krone deres hoder. De vil oppnå glede og fryd, og sorg og sukk vil flykte bort.

¹⁸ Min sorg er uten helbredelse, mitt hjerte er matt i meg.

¹⁹ Lytt til ropet fra mitt folk fra et fjernt land: "Er Herren ikke i Sion? Er hennes konge ikke i henne?" "Hvorfor har de provosert meg med sine utskårne bilder, med fremmede avguder?"

²⁰ "Høsttiden er forbi, sommeren er ikke over, og likevel er vi ikke blitt frelst."

²¹ For mitt folks datters brudd er jeg knust; jeg sørger, og skrekk griper meg.

²² Er det ingen balsam i Gilead? Er det ingen lege der? Hvorfor er det da ingen helbredelse for mitt folks datters sår?

Å, om mitt hode var en kilde av vann og mine øyne en tårefontene, så jeg kunne gråte dag og natt for de drepte av min folks datter!

Og nå er min sjel utøst i meg;
lidelsens dager har overveldet meg.

Slik er min harpe stemt til sorg,
og min fløyte til klagelyd.

For disse tingene gråter jeg; mine øyne flyter over av tårer. Det er ingen nær til å trøste meg, ingen til å gjenopprette min ånd. Mine barn er fattige fordi fienden har seiret."

⁴⁸ Strømmer av tårer renner fra mine øyne på grunn av ødeleggelsen av min folkedatter.

⁴⁹ Mine øyne vil flyte uopphørlig, uten pause,

⁵⁰ Inntil Herren ser og ser fra himmelen.

⁵¹ Det jeg ser bringer sorg til min sjel på grunn av alle døtrene i min by.

³ De svarte: "De som overlevde eksilet og er i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er revet ned, og portene er brent med ild."

⁴ Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, sørget i flere dager. Jeg fastet og ba for himmelens Gud.

Hvor lenge skal jeg bære denne bekymringen i min sjel,
Med sorg i mitt hjerte hele dagen?
Hvor lenge skal min fiende triumfere over meg?

¹¹ Du har forvandlet min sorg til dans;
Du har tatt av meg sørgeklærne og omringet meg med glede,

¹² Så min sjel kan synge lovsang til Deg og ikke forbli taus.
Å Herre min Gud, jeg vil uttrykke min takknemlighet til Deg for alltid.

⁹ Vis meg godhet, Herre, for jeg er i nød;
Mine øyne er utslitt av sorg, min sjel og min kropp også.

¹⁰ For mitt liv er fortært av sorg
Og mine år med sukk;
Min styrke har sviktet på grunn av min skyld,
Og min kropp har visnet bort.

¹¹ På grunn av alle mine motstandere har jeg blitt til skam,
Særlig for mine naboer,
Og en skrekk for mine bekjente;
De som ser meg på gaten flykter fra meg.

¹² Jeg er glemt som en død, ute av sinn;
Jeg er som et knust kar.

Du har merket deg mine lidelser;
Samle mine tårer i din flaske.
Er de ikke opptegnet i din bok?

³³ Han kjente den igjen og sa: "Det er min sønns kjortel! Et villdyr har fortært ham. Josef er sikkert blitt revet i stykker."

³⁴ Jakob rev sine klær, tok på seg sekkestrie, og sørget over sin sønn i mange dager.

³⁷ Han tok Peter og de to sønnene til Sebedeus med seg, og begynte å bli sorgfull og urolig.

³⁸ Da sa han til dem, “Min sjel er dypt bedrøvet, til døden; bli her og våk med meg.”

³³ Han tok med seg Peter, Jakob og Johannes, og han begynte å føle seg dypt bedrøvet og urolig.

³⁴ "Min sjel er dypt bedrøvet, til døden," sa han til dem. "Bli her og våk."

¹⁸ Mens han ennå talte, kom enda en budbringer og sa: "Dine sønner og døtre spiste og drakk vin i deres eldste brors hus,

¹⁹ da plutselig en mektig vind feide inn fra ørkenen og slo de fire hjørnene av huset, og det kollapset over dem, og de er døde. Jeg alene har unnsluppet for å fortelle deg det."

²⁰ Da reiste Job seg, rev i stykker kappen sin og barberte hodet. Så falt han til jorden og tilba.

³ Da de kom til byen, fant David og hans menn den brent, og innså at deres koner, sønner og døtre var tatt til fange.

⁴ Da hevet David og folket som var med ham sine stemmer og gråt til de ikke hadde mer styrke igjen til å gråte.

⁵ Davids to koner var også tatt til fange, Ahinoam fra Jisre'el og Abigail, enken etter Nabal fra Karmel.

¹⁹ Da la Tamar aske på hodet sitt og rev det langermede plagget som var på henne, og hun la hånden på hodet sitt og gikk bort, gråt høyt mens hun gikk.

²⁰ Og hennes bror Absalom sa til henne: "Har Amnon din bror vært med deg? Men nå, vær stille, min søster; han er din bror. Ikke ta denne saken til hjertet." Så Tamar ble og bodde i sin bror Absaloms hus, ødelagt.

¹ Da Mordekai fikk vite alt som var gjort, rev han klærne sine, tok på seg sekkestrie og aske, og gikk ut midt i byen, klagende høyt og bittert.

² Han gikk så langt som til kongens port, for ingen fikk lov til å gå inn i kongens port kledd i sekkestrie.

³ I hver provins hvor kongens befaling og dekret nådde, var det stor sorg blant jødene, med faste, gråt og klage; mange lå i sekkestrie og aske.

⁴ Da Esters evnukker og kvinnelige tjenere kom og informerte henne om Mordekai, ble hun grepet av stor angst. Hun sendte klær til Mordekai for å ha på i stedet for sekkestrien hans, men han nektet å ta imot dem.

³¹ Da jødene som hadde vært med Maria i huset og trøstet henne, la merke til hvor raskt hun reiste seg og gikk ut, fulgte de etter henne, i den tro at hun skulle til graven for å sørge der.

³² Da Maria nådde stedet der Jesus var og så Ham, falt hun ned ved Hans føtter. "Herre," sa hun, "hadde Du vært her, vet jeg at min bror ikke ville ha dødd."

³³ Da Jesus så henne gråte, og jødene som hadde kommet sammen med henne også gråt, ble Han dypt beveget i ånden og opprørt.

³⁴ "Hvor har dere lagt ham?" spurte Han. "Kom og se, Herre," svarte de.

³⁵ Jesus gråt.

⁴¹ Da han nærmet seg Jerusalem og så byen, gråt han over den

⁴² og sa: “Om du, ja du, hadde visst på denne dagen hva som ville gi deg fred—men nå er det skjult for dine øyne.

Og han gikk ut og gråt bittert.

“En røst ble hørt i Rama, klage og bitter gråt, Rakel gråter over sine barn og vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer.”

Og Peter husket ordene Jesus hadde sagt: “Før hanen galer, vil du fornekte meg tre ganger.” Og han gikk ut og gråt bittert.

Straks gol hanen for andre gang. Da husket Peter ordet Jesus hadde sagt til ham: "Før hanen galer to ganger, vil du fornekte meg tre ganger." Og han brast i gråt.

¹ Jeg taler sannferdig i Kristus, jeg lyver ikke; min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd,

² at jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i mitt hjerte.

³ For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet og skilt fra Kristus for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet,

⁴ som er israelitter. Deres er barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, tempeltjenesten og løftene.

Nå skjedde det etter disse tingene at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk. Og hans sykdom var svært alvorlig, inntil det ikke var pust igjen i ham.

¹⁷ Budbringeren svarte: “Israel har flyktet for filisterne, og det har vært en stor slakt blant folket. Dine to sønner, Hofni og Pinehas, er døde, og Guds ark er tatt.”

¹⁸ Da han nevnte Guds ark, falt Eli bakover fra sin stol ved porten. Nakken hans brakk, og han døde, for han var gammel og tung. Han hadde dømt Israel i førti år.

¹⁹ Nå var Elis svigerdatter, Pinehas' kone, gravid og nær fødsel. Da hun hørte nyheten om at Guds ark var tatt, og at hennes svigerfar og hennes mann var døde, gikk hun i fødsel og fødte, overveldet av sine smerter.

²⁰ Mens hun var i ferd med å dø, sa kvinnene som sto ved henne: “Ikke vær redd, du har født en sønn.” Men hun svarte ikke eller ga akt.

²¹ Hun kalte gutten Ikabod og sa: “Herligheten har forlatt Israel,” fordi Guds ark var tatt og på grunn av hennes svigerfar og hennes manns død.

²² Hun sa: “Herligheten har forlatt Israel, for Guds ark er tatt.”

³⁴ Da dro Samuel til Rama, mens Saul dro opp til sitt hus i Sauls Gibea.

³⁵ Samuel så ikke Saul igjen før den dagen han døde; for Samuel sørget over Saul, og Herren angret at han hadde gjort Saul til konge over Israel.

¹⁹ Og han sa til sin far, "Mitt hode, mitt hode!" Og han sa til sin tjener, "Bær ham til hans mor."

²⁰ Da han hadde båret ham og brakt ham til hans mor, satt han på hennes fang til middag, og så døde han.

³⁰ Mens de var på vei, nådde en rapport David og sa: "Absalom har slått og drept alle kongens sønner, og ikke én av dem er igjen!"

³¹ Da reiste kongen seg, rev klærne sine og la seg på bakken; og alle hans tjenere sto ved med klærne sine revet.

³² Men Jonadab, sønn av Shimeah, Davids bror, svarte: "La ikke min herre anta at de har drept alle de unge mennene, kongens sønner; for bare Amnon er død, fordi Absalom har planlagt dette siden den dagen han krenket sin søster Tamar.

³³ Nå da, la ikke min herre kongen ta rapporten til hjertet, nemlig, 'Alle kongens sønner er døde,' for bare Amnon er død."

Så snart han hadde sluttet å tale, se, kongens sønner kom og løftet sine stemmer og gråt; og kongen og alle hans tjenere gråt også sterkt.