Skam

«Frykt ikke, for du skal ikke bli til skamme; bli ikke motløs, for du skal ikke bli vanæret; du skal glemme din ungdoms skam og ikke mer minnes din enkestands vanære.

På den dagen skal du ikke føle skam
På grunn av alle dine gjerninger
Ved hvilke du har gjort opprør mot Meg;
For da vil Jeg fjerne fra deg
De som feirer i stolthet,
Og du skal aldri mer være arrogant på Mitt hellige fjell.

⁷ “Rettferdighet tilhører Deg, Herre, men til oss tilhører åpen skam, slik det er i dag—til folket i Juda, innbyggerne i Jerusalem, og hele Israel, de som er nær og de som er langt borte, i alle landene hvor Du har drevet dem, på grunn av deres troløshet mot Deg.

⁸ Åpen skam tilhører oss, Herre, våre konger, våre ledere, og våre forfedre, fordi vi har syndet mot Deg.

Da, når jeg har gjort soning for deg for alt du har gjort, vil du huske og skamme deg og aldri igjen åpne din munn på grunn av din ydmykelse, erklærer den suverene Herren.’”

"Etter at jeg hadde faret vill, angret jeg; etter at jeg ble instruert, slo jeg meg på låret. Jeg var skamfull og ydmyket fordi jeg bar ungdommens vanære."

¹⁵ Sørg for at ingen av dere lider som en morder, eller tyv, eller ugjerningsmann, eller en plagsom innblander;

¹⁶ men hvis noen lider som en kristen, skal de ikke skamme seg, men ære Gud i dette navnet.

⁵ Ved tiden for kveldsofferet reiste jeg meg fra min selvfornedrelse, med kappen og kappen min revet i stykker, og falt på knærne, utbredte hendene til Herren min Gud;

⁶ og jeg ba: “Å min Gud, jeg skammer meg og er ydmyket over å løfte mitt ansikt til Deg, min Gud, for våre misgjerninger har steget over våre hoder, og vår skyld har nådd opp til himmelen.

For den suverene Herren hjelper meg, jeg vil ikke bli vanæret. Derfor har jeg satt mitt ansikt som flint, og jeg vet jeg ikke vil bli gjort til skamme.

I stedet for deres skam skal dere få en dobbel del, og i stedet for vanære skal de rope av glede over deres arv. Derfor skal de eie en dobbel del i sitt land, og evig glede skal være deres.

La oss legge oss ned i vår skam, og la vår vanære dekke oss. Vi har syndet mot Herren vår Gud, både vi og våre forfedre; fra vår ungdom til denne dag har vi ikke adlydt Herrens vår Guds røst.”

⁹ Og nå har jeg blitt deres spott,
og jeg har blitt et ordtak for dem.

¹⁰ De avskyr meg og holder seg på avstand fra meg,
og de avstår ikke fra å spytte meg i ansiktet.

¹¹ Fordi Han har løsnet sin buestreng og plaget meg,
har de kastet av seg hemninger i mitt nærvær.

⁵ Gud, Du er klar over min dårskap,
Og min skyld er ikke skjult for Deg.

⁶ Måtte de som venter på Deg ikke bli gjort til skamme på grunn av meg, Herre Gud over hærskarene;
Måtte de som søker Deg ikke bli vanæret på grunn av meg, Israels Gud,

⁷ For Din skyld har jeg utholdt vanære;
Vanære har dekket mitt ansikt.

Jeg har også blitt en skam for dem;
Når de ser meg, rister de på hodet.

³ Vis oss din godhet, Herre, vis oss din godhet,
for vi har utholdt mer enn nok forakt.

⁴ Vår sjel har utholdt mer enn nok
av hån fra de som lever i ro,
og av forakt fra de stolte.

Og han kastet seg ned og sa, "Hva er din tjener, at du skulle se på en død hund som meg?"

Og David gikk opp stigningen til Oljeberget, gråtende mens han gikk. Hans hode var dekket og han gikk barfot. Og alle folkene som var med ham dekket sine hoder og gikk opp, gråtende mens de gikk.

⁸ Derfor, skam deg ikke over vitnesbyrdet om vår Herre, heller ikke over meg, Hans fange; men bli med meg i å tåle vanskeligheter for evangeliet ved Guds kraft,

⁹ som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter Hans egen hensikt og nåde, som ble gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av,

Der skal dere huske deres veier og alle de gjerninger som dere har gjort dere urene med, og dere skal avsky dere selv for alle de onde dere har gjort.

“Hør meg, dere som kjenner rettferdighet, et folk i hvis hjerte min lov er: Frykt ikke menneskers hån, og bli ikke motløs av deres fornærmelser.

² Gileads kone fødte ham sønner, og da de var voksne, drev de Jefta bort og sa: «Du skal ikke ha del i vår familiearv, for du er sønn av en annen kvinne.»

³ Så flyktet Jefta fra sine brødre og bodde i landet Tob, hvor en gruppe verdiløse menn samlet seg rundt ham og fulgte ham.

⁷ Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne; så de sydde sammen fikenblader og laget seg belter.

⁸ Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsbrisen, og mannen og hans kone gjemte seg for Herrens Guds nærvær blant trærne i hagen.

⁹ Herren Gud ropte på mannen og sa til ham: «Hvor er du?»

¹⁰ Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen, og jeg ble redd fordi jeg var naken; derfor gjemte jeg meg.»

¹² Men hun svarte ham: "Nei, min bror! Ikke krenk meg, for en slik ting gjøres ikke i Israel; gjør ikke denne skammelige synden!

¹³ Hva angår meg, hvor kunne jeg bære min skam? Og hva angår deg, vil du være som en av dårer i Israel. Nå da, vær så snill, snakk med kongen, for han vil ikke nekte deg."

“Herren har gjort dette for meg. I disse dager har han vist sin gunst og tatt bort min vanære blant folket.”

⁶⁰ Peter svarte, “Herre, jeg vet ikke hva du snakker om!” Akkurat da han talte, gol hanen.

⁶¹ Herren vendte seg og så rett på Peter. Da husket Peter Herrens ord til ham: “Før hanen galer i dag, vil du nekte meg tre ganger.”

⁶² Og han gikk ut og gråt bittert.

⁶³ Mennene som voktet Jesus begynte å håne og slå Ham.

⁶⁴ De blindet Ham og krevde, “Profetér! Hvem slo deg?”

Nå var Josva kledd i skitne klær mens han sto foran engelen.

Da sa jeg: "Ve meg, for jeg er fortapt! For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor blant et folk med urene lepper; for mine øyne har sett Kongen, hærskarenes Herre."

³ De skriftlærde og fariseerne brakte en kvinne grepet i hor og plasserte henne midt i gårdsplassen.

⁴ De henvendte seg til Ham, “Lærer, denne kvinnen ble grepet i hor.

Han har fratatt meg min ære
og tatt kronen fra mitt hode.

⁷⁴ Da begynte han å forbanne og sverge, “Jeg kjenner ikke mannen!” Straks gol hanen.

⁷⁵ Og Peter husket ordene Jesus hadde sagt: “Før hanen galer, vil du fornekte meg tre ganger.” Og han gikk ut og gråt bittert.

⁴ Så Hanun grep Davids tjenere, barberte av dem halve skjegget, klippet av dem klærne ved hoftene, og sendte dem bort.

⁵ Da dette ble rapportert til David, sendte han bud for å møte dem, for mennene var dypt ydmyket. Og kongen sa: «Bli i Jeriko til skjegget deres har vokst ut igjen, og kom så tilbake.»

Men hun sa til ham: "Nei, for denne uretten ved å sende meg bort er enda større enn det du allerede har gjort mot meg!" Likevel ville han ikke høre på henne.

Da la Tamar aske på hodet sitt og rev det langermede plagget som var på henne, og hun la hånden på hodet sitt og gikk bort, gråt høyt mens hun gikk.

²² Kam, far til Kanaan, så sin fars nakenhet og fortalte det til sine to brødre utenfor.

²³ Men Sem og Jafet tok et plagg, la det over skuldrene sine og gikk baklengs for å dekke sin fars nakenhet. Ansiktene deres var vendt bort slik at de ikke så sin fars nakenhet.

Mens de var i høyt humør, kalte de på Samson for å underholde dem. Så de hentet ham fra fengselet, og han opptrådte for dem. De plasserte ham mellom søylene.

²⁵ I mellomtiden sto Simon Peter fortsatt og varmet seg. Så spurte de ham: "Er ikke du også en av hans disipler?" Han nektet det og sa: "Jeg er ikke."

²⁶ En av yppersteprestens tjenere, en slektning av mannen hvis øre Peter hadde kuttet av, sa: "Så jeg deg ikke i hagen med ham?"

²⁷ Peter nektet det igjen, og i det øyeblikket gol en hane.

Da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: «Gå bort fra meg, Herre; jeg er en syndig mann!»

Så forsikret Jesus henne, “Dine synder er tilgitt.”

Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn; behandle meg som en av dine leide tjenere.’

Straks gol hanen for andre gang. Da husket Peter ordet Jesus hadde sagt til ham: "Før hanen galer to ganger, vil du fornekte meg tre ganger." Og han brast i gråt.

Og folket snek seg inn i byen den dagen som folk sniker seg bort når de er ydmyket etter å ha flyktet i kamp.