Job 16

¹ Job svarte og sa, ² "Jeg har hørt mye av dette;
dere er alle ineffektive trøstere! ³ Er det ingen ende på deres langdryge taler?
Hva får dere til å fortsette å krangle? ⁴ Jeg kunne også tale som dere,
hvis dere var i mitt sted.
Jeg kunne holde veltalende taler mot dere
og riste på hodet mot dere. ⁵ Men jeg ville oppmuntre dere med min munn,
og trøsten fra mine lepper ville gi dere lindring. ⁶ "Hvis jeg taler, blir ikke min lidelse lettet,
og hvis jeg forblir stille, forlater den meg ikke. ⁷ Sannelig, nå har Gud slitt meg ut;
du har ødelagt hele min husstand. ⁸ Du har skrumpet meg inn,
og det har blitt et vitne;
min avmagring reiser seg
og vitner mot meg. ⁹ I sin vrede har Gud revet meg i stykker og jaktet på meg;
han skjærer tenner mot meg.
Min motstander stirrer på meg. ¹⁰ Folk gaper mot meg med sine munner;
de slår meg på kinnet i hån
og samler seg mot meg. ¹¹ Gud har overgitt meg til de onde
og kastet meg i hendene på de ugudelige. ¹² Jeg var i ro, men han knuste meg;
han grep meg i nakken og knuste meg.
Han har gjort meg til sitt mål. ¹³ Hans bueskyttere omringer meg.
Uten nåde gjennomborer han mine nyrer
og søler min galle på bakken. ¹⁴ Han bryter gjennom meg brudd på brudd;
han stormer mot meg som en kriger. ¹⁵ Jeg har sydd sekkestrie over min hud
og begravet min panne i støvet. ¹⁶ Mitt ansikt er rødt av gråt,
og dype skygger omgir mine øyne, ¹⁷ selv om mine hender er fri for vold
og min bønn er ren. ¹⁸ "Å jord, dekk ikke mitt blod;
må mitt rop ikke finne noe hvilested! ¹⁹ Likevel, mitt vitne er i himmelen;
min talsmann bor i det høye. ²⁰ Mine venner er mine spottere;
mine øyne utøser tårer til Gud, ²¹ at en kunne tale for en mann med Gud
som en taler for en venn. ²² For etter noen få år har gått,
skal jeg gå veien uten retur.