Job 17

¹ “Min ånd er knust, mine dager er slukket,
Graven venter på meg. ² Sannelig, spottere er med meg,
Og mitt øye ser på deres provokasjon. ³ Vær så snill å legge ned et pant for meg hos Deg selv;
Hvem er det som vil være min garantist? ⁴ For Du har holdt deres hjerte borte fra forståelse,
Derfor vil Du ikke opphøye dem. ⁵ Den som informerer mot venner for en del av byttet,
Hans barns øyne vil gå til grunne. ⁶ Likevel har Han gjort meg til et ordspråk blant folket,
Og jeg er en som folk spytter på. ⁷ Mitt øye har også blitt svakt på grunn av sorg,
Og alle mine kroppsdeler er som en skygge. ⁸ De rettskafne vil bli forbløffet over dette,
Og de uskyldige vil reise seg mot de gudløse. ⁹ Likevel vil de rettferdige forbli standhaftige på sin vei,
Og den som har rene hender vil bli stadig sterkere. ¹⁰ Men vend tilbake, alle sammen, jeg ber,
For jeg finner ingen klok mann blant dere. ¹¹ Mine dager er forbi, mine planer er knust,
Hjertets ønsker. ¹² De gjør natt til dag, og sier,
‘Lyset er nær,’ i mørkets nærvær. ¹³ Hvis jeg ser til Sheol som mitt hjem,
Jeg sprer min seng i mørket; ¹⁴ Jeg roper til graven, ‘Du er min far’;
Til marken, ‘min mor og min søster.’ ¹⁵ Hvor er da mitt håp?
Og hvem ser noe håp for meg? ¹⁶ Vil det stige ned med meg til Sheol?
Skal vi sammen gå ned i støvet?”