Salmene 139

Til sangmesteren. En salme av David.

¹ Herre, Du har ransaket meg og kjenner meg. ² Du vet når jeg setter meg ned og når jeg reiser meg;
Du forstår mine tanker langt borte fra. ³ Du gransker min sti og mitt leie,
Og er fortrolig med alle mine veier. ⁴ Før et ord er på min tunge,
Se, Herre, Du vet det fullt ut. ⁵ Du omgir meg bakfra og forfra,
Og legger Din hånd på meg. ⁶ Slik kunnskap er for underfull for meg;
Den er så høy at jeg ikke kan fatte den. ⁷ Hvor kan jeg gå fra Din Ånd?
Eller hvor kan jeg flykte fra Ditt nærvær? ⁸ Om jeg stiger opp til himmelen, er Du der;
Om jeg legger meg i dypet, er Du der. ⁹ Om jeg tar morgenrødens vinger,
Og bor ved havets ytterste grense, ¹⁰ Selv der skal Din hånd lede meg,
Og Din høyre hånd holde meg fast. ¹¹ Om jeg sier: "Sannelig, mørket skal dekke meg,
Og lyset omkring meg bli natt," ¹² Selv mørket er ikke mørkt for Deg,
Og natten lyser som dagen.
Mørket og lyset er like for Deg. ¹³ For Du dannet mine innvoller;
Du vevde meg sammen i min mors liv. ¹⁴ Jeg vil takke Deg, for jeg er skremmende og underfullt laget;
Underfulle er Dine verk,
Og min sjel vet det så vel. ¹⁵ Mine ben var ikke skjult for Deg
Da jeg ble dannet i det skjulte,
Og kunstferdig formet i jordens dyp. ¹⁶ Dine øyne så meg da jeg var et foster;
Og i Din bok var de alle skrevet
De dager som var fastsatt for meg,
Da ingen av dem ennå var kommet. ¹⁷ Hvor dyrebare er Dine tanker for meg, Gud!
Hvor stor er summen av dem! ¹⁸ Om jeg skulle telle dem, ville de overgå sandkornene.
Når jeg våkner, er jeg fortsatt hos Deg. ¹⁹ Om Du bare ville drepe de onde, Gud;
Gå bort fra meg, dere blodtørstige menn. ²⁰ For de taler mot Deg med ondskap,
Og Dine motstandere misbruker Ditt navn. ²¹ Hater jeg ikke dem som hater Deg, Herre?
Og forakter jeg ikke dem som reiser seg mot Deg? ²² Jeg hater dem med fullkommen hat;
De har blitt mine fiender. ²³ Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte;
Prøv meg og kjenn mine urolige tanker; ²⁴ Og se om jeg er på en krenkende vei,
Og led meg på den evige vei.