Romerne 9

¹ Jeg taler sannferdig i Kristus, jeg lyver ikke; min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd, ² at jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i mitt hjerte. ³ For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet og skilt fra Kristus for mine brødres skyld, mine slektninger etter kjødet, ⁴ som er israelitter. Deres er barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, tempeltjenesten og løftene. ⁵ Deres er fedrene, og fra dem stammer Messias etter kjødet, han som er Gud over alle, velsignet i evighet. Amen. ⁶ Det er ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel er virkelig Israel. ⁷ Heller ikke er de alle barn bare fordi de er Abrahams etterkommere, men «gjennom Isak skal din ætt bli kalt.» ⁸ Dette betyr at det ikke er kjødelige barn som er Guds barn, men løftets barn regnes som etterkommere. ⁹ For dette er hvordan løftet ble uttalt: «Ved den fastsatte tid vil jeg komme tilbake, og Sara skal ha en sønn.» ¹⁰ Og ikke bare dette, men også når Rebekka hadde unnfanget tvillinger ved én mann, vår far Isak; ¹¹ for før tvillingene var født eller hadde gjort noe godt eller ondt, for at Guds hensikt etter utvelgelse skulle stå fast, ¹² ikke ved gjerninger, men ved Ham som kaller, ble det sagt til henne: «Den eldste skal tjene den yngste.» ¹³ Som det er uttrykt i Skriftene: «Jakob elsket jeg, men Esau hadde jeg ikke velbehag i.» ¹⁴ Hva skal vi da konkludere? Er det noen urettferdighet hos Gud? Absolutt ikke! ¹⁵ For Han sa til Moses,
«Jeg vil vise miskunn mot den jeg velger å vise miskunn,
og jeg vil vise medfølelse mot den jeg velger å vise medfølelse.» ¹⁶ Så det avhenger ikke av menneskelig ønske eller innsats, men av Guds miskunn. ¹⁷ For Skriften sier til Farao, «Jeg reiste deg opp for dette formål, at jeg kunne vise min kraft i deg og at mitt navn kunne bli proklamert på hele jorden.» ¹⁸ Derfor har Han miskunn med hvem Han vil ha miskunn, og Han forherder hvem Han vil forherde. ¹⁹ Du vil da spørre, «Hvorfor finner Han da feil? For hvem kan stå imot Hans vilje?» ²⁰ Men hvem er du, et menneske, til å svare Gud imot? Skal det som er formet si til den som formet det, «Hvorfor gjorde du meg slik?» ²¹ Har ikke pottemakeren myndighet til å forme fra den samme leirklumpen noen kar til spesielle formål og noen til vanlig bruk? ²² Hva om Gud, villig til å vise sin vrede og gjøre sin kraft kjent, bar med stor tålmodighet over med vredens kar, forberedt til ødeleggelse? ²³ Hva om Han gjorde dette for å gjøre kjent rikdommen av sin herlighet over miskunnens kar, som Han forberedte på forhånd til herlighet, ²⁴ inkludert oss, som Han også kalte, ikke bare fra jødene men også fra hedningene? ²⁵ Som Han sier i Hosea:
«Jeg vil kalle dem ‘mitt folk’ som ikke var mitt folk,
og jeg vil kalle henne ‘min elskede’ som ikke var min elskede,» ²⁶ og, «Det skal være at på det stedet hvor det ble sagt til dem,
‘Dere er ikke mitt folk,’
der skal de bli kalt ‘den levende Guds barn.’» ²⁷ Jesaja erklærer angående Israel:
«Selv om antallet av israelittene er som sanden ved havet,
skal bare en rest bli frelst. ²⁸ For Herren vil utføre sitt ord på jorden,
grundig og raskt.» ²⁹ Og som Jesaja sa tidligere:
«Hvis ikke Herren, Allhærs Gud,
hadde latt oss etterkommere,
ville vi ha blitt som Sodoma,
og ville ha vært som Gomorra.» ³⁰ Hva skal vi da konkludere? At hedningene, som ikke forfulgte rettferdighet, har oppnådd rettferdighet, en rettferdighet som er ved tro; ³¹ men Israel, i jakten på en lov av rettferdighet, nådde ikke den loven. ³² Hvorfor ikke? Fordi de forfulgte den ikke ved tro, men som om det var ved gjerninger. De snublet over snublesteinen, ³³ som Skriften sier:
«Se, jeg legger i Sion en stein som får folk til å snuble
og en klippe som får dem til å falle,
og den som tror på Ham skal aldri bli til skamme.»