Job 7

¹ «Er ikke et menneske tvunget til å arbeide på jorden,
Og er ikke hans dager som dagene til en leiekar? ² Akkurat som en trell lengter etter skyggen,
Og som en arbeider som ivrig venter på sin lønn, ³ Så er jeg gitt måneder av fåfengt strev,
Og netter fylt med uro er tildelt meg. ⁴ Når jeg legger meg, spør jeg: ‘Når skal jeg stå opp?’
Men natten drar ut,
Og jeg er urolig til det blir morgen. ⁵ Mitt kjøtt er dekket med mark og støvklumper,
Min hud herder og sprekker opp. ⁶ Mine dager går raskere enn en veverskyttel,
Og de avsluttes uten håp. ⁷ Husk at mitt liv er bare et pust;
Mitt øye skal ikke se godt igjen. ⁸ Øyet til den som ser meg, skal ikke se meg mer;
Dine øyne vil være på meg, men jeg vil være borte. ⁹ En sky forsvinner, og den er ikke mer,
Så den som stiger ned til Sheol, kommer ikke tilbake. ¹⁰ Han vil ikke komme tilbake til sitt hus igjen,
Heller ikke vil hans sted anerkjenne ham mer. ¹¹ «Derfor vil jeg ikke holde tilbake mine ord;
Jeg vil tale ut i min ånds nød,
Jeg vil uttrykke min sorg i min sjels bitterhet. ¹² Er jeg havet, eller et havdyr,
At Du setter vakt over meg? ¹³ Hvis jeg tenker, ‘Min seng vil trøste meg,
Min sofa vil lindre min klage,’ ¹⁴ Da skremmer Du meg med drømmer
Og forferder meg med syner, ¹⁵ Slik at min sjel ville foretrekke kvelning,
Døden fremfor min lidelse. ¹⁶ Jeg svinner hen; jeg vil ikke leve for alltid.
La meg være, for mine dager er bare et pust. ¹⁷ Hva er mennesket, at Du ærer ham,
Og at Du bryr Deg om ham, ¹⁸ At Du ser til ham hver morgen
Og prøver ham hvert øyeblikk? ¹⁹ Vil Du aldri vende Ditt blikk bort fra meg,
Eller la meg være alene til jeg svelger mitt spytt? ²⁰ Har jeg syndet? Hva har jeg gjort mot Deg,
Menneskehetens vokter?
Hvorfor har Du gjort meg til Ditt mål,
Slik at jeg er en byrde for meg selv? ²¹ Hvorfor tilgir Du ikke min overtredelse
Og tar bort min misgjerning?
For nå vil jeg legge meg i støvet;
Og Du vil lete etter meg, men jeg vil ikke være mer.»