2. Samuelsbok 1

¹ Etter Sauls død, da David hadde vendt tilbake etter å ha beseiret amalekittene, ble han i Siklag i to dager. ² På den tredje dagen kom en mann fra Sauls leir, med klærne revet i stykker og jord på hodet. Da han nærmet seg David, falt han til jorden i respekt. ³ David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Jeg har flyktet fra den israelittiske leiren.» ⁴ David sa: «Hva har skjedd? Fortell meg.» Han svarte: «Troppene flyktet fra slaget; mange falt og døde. Saul og hans sønn Jonatan er døde.» ⁵ Da spurte David den unge mannen som hadde brakt ham rapporten: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?» ⁶ Den unge mannen svarte: «Jeg kom tilfeldigvis til Gilboa-fjellet, og der var Saul, lent på sitt spyd, med vognene og rytterne som nærmet seg ham. ⁷ Da han snudde seg og så meg, ropte han til meg, og jeg sa: ‘Her er jeg.’ ⁸ Han spurte: ‘Hvem er du?’ Jeg svarte: ‘Jeg er en amalekitt.’ ⁹ Da sa han: ‘Stå over meg og gjør ende på meg, for jeg er i smerte, men fortsatt i live.’ ¹⁰ Så jeg sto over ham og drepte ham, fordi jeg visste at når han først hadde falt, ville han ikke overleve. Deretter tok jeg kronen som var på hodet hans og armbåndet fra armen hans, og jeg har brakt dem hit til min herre.» ¹¹ Da rev David i stykker klærne sine, og alle mennene med ham gjorde det samme. ¹² De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og hans sønn Jonatan, og for Herrens folk og Israels nasjon, fordi de hadde falt for sverdet. ¹³ David spurte da den unge mannen som hadde brakt rapporten: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en fremmed, en amalekitt.» ¹⁴ David sa til ham: «Hvordan kunne du våge å strekke ut hånden din for å ødelegge Herrens salvede?» ¹⁵ Da kalte David på en av sine menn og sa: «Gå og slå ham ned.» Så slo han ham, og mannen døde. ¹⁶ David sa til ham: «Ditt blod er på ditt eget hode. Din egen munn vitnet mot deg da du sa: ‘Jeg drepte Herrens salvede.’» ¹⁷ Deretter komponerte David denne klagesangen for Saul og hans sønn Jonatan, ¹⁸ og han befalte at folket i Juda skulle lære denne sangen om buen — den er skrevet i Jashars bok: ¹⁹ Din prakt, Israel, ligger drept på dine høyder.
Hvordan de mektige har falt! ²⁰ Forkynn det ikke i Gat,
Rop det ikke ut i gatene i Asjkelon,
For at ikke filisternes døtre skal glede seg,
For at ikke de uomskårnes døtre skal triumfere. ²¹ Gilboas fjell,
Må ingen dugg eller regn falle på dere,
Heller ikke marker som gir offergaver,
For der ble de mektiges skjold vanæret,
Sauls skjold—ikke lenger salvet med olje. ²² Fra de drepte blod,
Fra de mektiges kjøtt,
Jonatans bue vendte ikke tilbake,
Og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake. ²³ Saul og Jonatan—elsket og beundret i livet,
Og ikke delt i døden.
De var raskere enn ørner,
De var sterkere enn løver. ²⁴ Israels døtre, gråt over Saul,
Som kledde dere i skarlagen og prakt,
Som pyntet klærne deres med gullsmykker. ²⁵ Hvordan de mektige har falt i kamp!
Jonatan ligger, hans kropp livløs på dine høyder. ²⁶ Jeg sørger over deg, Jonatan min bror;
Du var meg meget kjær.
Din kjærlighet til meg var mer vidunderlig
Enn kvinners kjærlighet. ²⁷ Hvordan de mektige har falt!
Krigens våpen er tapt!