1. Mosebok 18
1 Herren viste seg for Abraham ved Mamres eiketrær, mens han satt ved inngangen til teltet sitt i dagens hete. 2 Abraham løftet blikket og så tre menn stå i nærheten. Da han så dem, løp han fra inngangen til teltet for å møte dem og bøyde seg dypt mot jorden. 3 Han sa: “Min Herre, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, vennligst gå ikke forbi din tjener. 4 La det bli hentet litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile under treet. 5 La meg hente et stykke brød, så dere kan styrke dere og deretter dra videre, nå som dere har kommet til deres tjener.” Og de sa, “Gjør som du har sagt.” 6 Så skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa, “Skynd deg, tilbered tre mål fint mel, kna det, og lag noe brød.” 7 Deretter løp han til buskapen, valgte ut en mør og fin kalv, og ga den til en tjener, som skyndte seg å tilberede den. 8 Han tok ostemasse, melk, og kalven som var blitt tilberedt, og satte det frem for mennene. Mens de spiste, sto han nær dem under treet. 9 De spurte ham, “Hvor er din kone Sara?” Han svarte, “Der, i teltet.” 10 En av dem sa, “Jeg vil visselig komme tilbake til deg på denne tid neste år, og se, din kone Sara skal ha en sønn.” Sara lyttet ved inngangen til teltet, som var bak ham. 11 Nå var Abraham og Sara gamle, langt opp i årene; Sara var forbi den alderen hvor hun kunne få barn. 12 Så lo Sara for seg selv og tenkte, “Etter at jeg er utslitt og min herre er gammel, skal jeg ha denne glede?” 13 Da sa Herren til Abraham, “Hvorfor lo Sara og sa, ‘Skal jeg virkelig føde et barn, nå som jeg er gammel?’ 14 Er noe for vanskelig for Herren? På den fastsatte tid neste år, vil jeg komme tilbake til deg, og Sara skal ha en sønn.” 15 Sara var redd, så hun nektet det og sa, “Jeg lo ikke.” Men Han sa, “Nei, men du lo.” 16 Da mennene reiste seg for å dra, så de ned mot Sodoma, og Abraham fulgte dem for å se dem på vei. 17 Herren tenkte, “Skal jeg skjule for Abraham hva jeg har tenkt å gjøre? 18 Siden Abraham visselig skal bli en stor og mektig nasjon, og alle jordens nasjoner skal bli velsignet gjennom ham. 19 For jeg har utvalgt ham, så han kan befale sine barn og sitt hus etter seg å holde Herrens vei ved å gjøre det som er rett og rettferdig, så Herren kan bringe over Abraham det Han har lovet ham.” 20 Da sa Herren, “Ropet mot Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er overmåte alvorlig. 21 Jeg vil nå dra ned og se om det de har gjort er så ille som ropet som har nådd meg. Hvis ikke, vil jeg vite det.” 22 Mennene vendte seg og dro mot Sodoma, mens Abraham ble stående i Herrens nærvær. 23 Abraham nærmet seg Ham og sa, “Vil du virkelig feie bort de rettferdige sammen med de urettferdige? 24 Anta at det er femti rettferdige i byen; vil du virkelig feie den bort og ikke spare stedet for de femti rettferdiges skyld som er der? 25 Langt være det fra deg å gjøre en slik ting—å drepe de rettferdige sammen med de urettferdige, og behandle de rettferdige og de urettferdige likt. Langt være det fra deg! Skal ikke hele jordens Dommer gjøre det som er rett?” 26 Herren sa, “Hvis jeg finner femti rettferdige i byen Sodoma, vil jeg spare hele stedet for deres skyld.” 27 Da talte Abraham igjen: “Nå som jeg har vært så dristig å tale til Herren, selv om jeg er intet annet enn støv og aske, 28 anta at de femti rettferdige mangler fem, vil du ødelegge hele byen for mangel på fem?” Han sa, “Jeg vil ikke ødelegge den hvis jeg finner førtifem der.” 29 Han talte til Ham igjen, “Anta at det finnes førti der?” Han sa, “For de førti skyld, vil jeg ikke gjøre det.” 30 Da sa han, “Måtte Herren ikke bli sint, men la meg tale; anta at det finnes tretti der?” Han svarte, “Jeg vil ikke gjøre det hvis jeg finner tretti der.” 31 Abraham sa, “Nå som jeg har vært så dristig å tale til Herren, anta at det finnes tjue der?” Han sa, “For de tjue skyld, vil jeg ikke ødelegge den.” 32 Da sa han, “Måtte Herren ikke bli sint, men la meg tale bare en gang til; anta at det finnes ti der?” Han svarte, “For de ti skyld, vil jeg ikke ødelegge den.” 33 Da Herren var ferdig med å tale med Abraham, gikk Han sin vei, og Abraham vendte tilbake til sitt sted.