1. Samuelsbok 1

¹ Det var en mann fra Ramatajim-Sofim, i fjellandet Efraim, som het Elkana, sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efraimitt. ² Han hadde to koner. Den ene het Hanna, og den andre het Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen. ³ Hvert år dro denne mannen opp fra sin by for å tilbe og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Sjilo, hvor Elis to sønner — Hofni og Pinehas — tjente som prester for Herren. ⁴ Hver gang Elkana ofret, ga han deler av kjøttet til sin kone Peninna og til alle hennes sønner og døtre. ⁵ Men til Hanna ga han en dobbel del, for han elsket henne, selv om Herren ikke hadde gitt henne barn. ⁶ Hennes rival provoserte henne bittert for å gjøre henne opprørt, fordi Herren hadde lukket hennes livmor. ⁷ Dette skjedde år etter år. Hver gang Hanna dro opp til Herrens hus, provoserte hennes rival henne, og hun gråt og ville ikke spise. ⁸ Elkana, hennes mann, sa til henne: “Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor vil du ikke spise? Hvorfor er du så nedtrykt? Er jeg ikke bedre for deg enn ti sønner?” ⁹ Etter at de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg. Nå satt presten Eli på sin stol ved dørstolpen til Herrens tempel. ¹⁰ Hanna var dypt bedrøvet, og hun ba til Herren mens hun gråt bittert. ¹¹ Hun avla et løfte og sa: “Herre, hærskarenes Gud, hvis du virkelig vil se til din tjenestekvinnes nød, huske meg og ikke glemme din tjenestekvinne, men gi din tjenestekvinne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og ingen barberkniv skal komme på hans hode.” ¹² Mens hun fortsatte å be for Herren, fulgte Eli hennes lepper med øynene. ¹³ Hanna talte i sitt hjerte; hennes lepper beveget seg, men hennes stemme ble ikke hørt. Så Eli trodde hun var full. ¹⁴ Og Eli sa til henne: “Hvor lenge vil du forbli full? Legg bort vinen din!” ¹⁵ Men Hanna svarte: “Nei, min herre, jeg er en kvinne med en sorgfull ånd. Jeg har ikke drukket vin eller sterk drikk, men jeg har utøst min sjel for Herren. ¹⁶ Ikke anse din tjenestekvinne som en ond kvinne, for jeg har bedt ut fra min store sorg og smerte.” ¹⁷ Da svarte Eli: “Gå i fred, og måtte Israels Gud gi deg det du har bedt ham om.” ¹⁸ Hun sa: “Måtte din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne.” Så gikk hun sin vei og spiste noe, og hennes ansikt var ikke lenger nedtrykt. ¹⁹ Tidlig neste morgen sto de opp og tilba for Herren, og så vendte de hjem til Rama. Elkana var intim med Hanna, sin kone, og Herren husket henne. ²⁰ I sin tid ble Hanna gravid og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel, og sa: “Fordi jeg ba Herren om ham.” ²¹ Da Elkana dro opp med hele sitt hus for å ofre det årlige offeret til Herren og for å oppfylle sitt løfte, ²² dro ikke Hanna. Hun sa til sin mann: “Etter at gutten er avvent, vil jeg ta ham, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.” ²³ Elkana, hennes mann, sa til henne: “Gjør det som synes best for deg. Bli til du har avvent ham; bare måtte Herren oppfylle sitt ord.” Så ble hun hjemme og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham. ²⁴ Etter at hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg til Herrens hus i Sjilo, sammen med en tre år gammel okse, en efa mel og en skinnsekk med vin. Gutten var fortsatt ung. ²⁵ De slaktet oksen og førte barnet til Eli. ²⁶ Hun sa til ham: “Unnskyld meg, min herre. Så sant du lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her ved siden av deg og ba til Herren. ²⁷ Jeg ba om dette barnet, og Herren har gitt meg min bønn. ²⁸ Så nå dedikerer jeg ham til Herren. Så lenge han lever, er han gitt til Herren.” Og han tilba Herren der.