Job 10

¹ «I sorg avskyr jeg mitt liv;
derfor vil jeg uttrykke min klage fritt;
og jeg vil tale i min sjels bitterhet. ² Jeg vil spørre Gud: ‘Fordøm meg ikke;
Hjelp meg å forstå hvorfor Du anklager meg. ³ Er det rett for Deg å undertrykke,
Å forkaste Dine henders verk,
Og å se gunstig på de ondes plan? ⁴ Har Du øyne som et menneske,
Eller ser Du som mennesket ser? ⁵ Er Dine dager som en dødeligs,
Eller Dine år som en manns, ⁶ At Du skulle lete etter mine feil
Og granske etter hver min synd? ⁷ Selv om Du vet at jeg ikke er skyldig,
Og det er ingen som kan redde meg fra Din hånd. ⁸ ‘Dine hender formet meg og laget meg,
Men ville Du nå vende Deg for å ødelegge meg? ⁹ Husk at Du laget meg som leire;
Og ville Du igjen gjøre meg til støv? ¹⁰ Formet Du meg ikke som melk,
Og stivnet meg som ost; ¹¹ Dekket meg med hud og kjøtt,
Og vevde meg sammen med ben og sener? ¹² Du har gitt meg liv og godhet;
Og Din omsorg har bevart min ånd. ¹³ Likevel har Du skjult disse tingene i Ditt hjerte;
Jeg vet at dette er i Deg: ¹⁴ Hvis jeg synder, så ville Du merke meg,
Og ikke frikjenne meg for min skyld. ¹⁵ Hvis jeg er ond, ve meg!
Men hvis jeg er rettferdig, tør jeg ikke løfte hodet.
Jeg er full av skam, og klar over min elendighet. ¹⁶ Skulle mitt hode heves høyt, ville Du jakte på meg som en løve,
Og igjen vise Din makt mot meg. ¹⁷ Du fornyer Dine vitner mot meg
Og øker Din vrede mot meg;
Vanskelighet etter vanskelighet kommer over meg. ¹⁸ Hvorfor har Du da brakt meg ut av morslivet?
Om jeg bare hadde dødd, og intet øye hadde sett meg! ¹⁹ Jeg skulle ha vært som om jeg ikke hadde vært,
Brakt fra morslivet til graven.’ ²⁰ Er ikke mine dager få?
Stopp, la meg være, så jeg kan ha litt glede ²¹ Før jeg går—og jeg skal ikke vende tilbake—
Til mørkets og dyp skygge, ²² Landet av fullstendig mørke, som selve mørket,
Av dyp skygge uten orden,
Hvor selv lys er som mørke.»