Jeremia 4
1 «Hvis du, Israel, skal vende tilbake,» erklærer Herren, «så vend tilbake til Meg. Hvis du fjerner dine avskyelige avguder fra Mitt syn og ikke streifer omkring, 2 og hvis du sverger: ‘Så sant som Herren lever,’ i sannhet, i rettferdighet og i rettskaffenhet, da skal folkene velsigne seg ved Ham, og i Ham skal de rose seg.» 3 For dette er hva Herren sier til folket i Juda og til Jerusalem: «Bryt opp deres upløyde mark og så ikke blant torner. 4 Omskjær dere for Herren og omskjær deres hjerter, folk i Juda og innbyggere i Jerusalem, ellers vil Min vrede flamme opp som ild og brenne uten at noen kan slukke den, på grunn av ondskapen i deres gjerninger.» 5 «Forkynn i Juda og kunngjør i Jerusalem, og si: ‘Blås i trompeten over hele landet!’ Rop høyt og si: ‘Samle dere og la oss flykte til de befestede byene!’ 6 Reis et signal mot Sion! Flykt for sikkerhet uten forsinkelse! For Jeg bringer ulykke fra nord, ja, stor ødeleggelse.» 7 En løve har kommet opp fra sitt kratt; en ødelegger av nasjoner har satt ut. Han har forlatt sitt sted for å legge landet ditt øde. Dine byer vil bli ødelagt uten innbygger. 8 For dette, ta på sekkestrie, klag og jamre, for Herrens voldsomme vrede har ikke vendt seg bort fra oss. 9 «På den dagen,» erklærer Herren, «skal kongens hjerte og embetsmennenes hjerter svikte; prestene skal bli forferdet, og profetene skal bli forbløffet.» 10 Da sa jeg: «Akk, suverene Herre! Sannelig har Du fullstendig bedratt dette folket og Jerusalem ved å si: ‘Dere skal ha fred,’ mens sverdet er ved våre struper!» 11 På den tiden skal det bli sagt til dette folket og til Jerusalem: «En brennende vind fra de øde høyder i ørkenen blåser mot Mitt folk, ikke for å kaste eller rense; 12 en vind for sterk til det kommer fra Meg. Nå kunngjør Jeg Mine dommer mot dem.» 13 Se, han rykker frem som skyene, hans vogner er som en virvelvind, hans hester raskere enn ørner. Ve oss! Vi er ødelagt! 14 Jerusalem, vask det onde fra ditt hjerte så du kan bli frelst. Hvor lenge vil du huse onde tanker? 15 En røst kunngjør fra Dan, proklamerer ulykke fra Efraims høyder. 16 «Rapporter dette til nasjonene, proklamer om Jerusalem: ‘En beleirende hær kommer fra et fjernt land, hever et krigsrop mot byene i Juda. 17 De omringer henne som vakter på et jorde, fordi hun har gjort opprør mot Meg,’ erklærer Herren. 18 «Dine handlinger og gjerninger har brakt dette over deg. Dette er din straff. Hvor bitter den er! Hvor den trenger inn til hjertet!» 19 Å, min smerte, min smerte! Jeg vrir meg i smerte. Å, mitt hjertes kval! Mitt hjerte banker i meg, jeg kan ikke tie. For jeg har hørt lyden av trompeten; krigsalarmen. 20 Ulykke på ulykke blir kunngjort; hele landet er ødelagt. I et øyeblikk er mine telt ødelagt, mine tilfluktssteder på et øyeblikk. 21 Hvor lenge må jeg være vitne til kampstandarden og høre lyden av trompeten? 22 «For Mitt folk er tåpelig; de kjenner Meg ikke. De er sanseløse barn; de har ingen forståelse. De er dyktige i å gjøre ondt; de vet ikke hvordan de skal gjøre godt.» 23 Jeg så på jorden, og den var formløs og tom; og på himmelen, og deres lys var borte. 24 Jeg så på fjellene, og de skalv; alle høydene svaiet. 25 Jeg så, og det var ingen mennesker; hver fugl på himmelen hadde fløyet bort. 26 Jeg så, og det fruktbare landet var en ørken; alle byene lå i ruiner foran Herren, i møte med Hans voldsomme vrede. 27 For dette er hva Herren sier: «Hele landet skal bli en ødeleggelse, men Jeg vil ikke ødelegge det fullstendig. 28 Derfor skal jorden sørge og himmelen over bli mørk, fordi Jeg har talt og vil ikke angre, Jeg har bestemt og vil ikke vende tilbake.» 29 Ved lyden av ryttere og bueskyttere flykter hver by; de går inn i krattene og klatrer blant klippene. Hver by er forlatt; ingen bor i dem. 30 Og du, ødelagte, hva vil du gjøre? Selv om du kler deg i skarlagen, selv om du setter på deg gullsmykker, selv om du fremhever øynene dine med sminke, forgjeves gjør du deg vakker. Dine elskere forakter deg; de søker ditt liv. 31 Jeg hører et rop som av en kvinne i fødsel, et stønn som av en som bærer sitt første barn—ropet fra datter Sion som gisper etter pust, strekker ut hendene og sier: «Akk! Jeg svinner hen; mitt liv er gitt over til mordere.»