1. Samuelsbok 26
1 Sifittene kom til Saul i Gibea og sa, “Holder ikke David seg skjult på Hakilahøyden, som ligger rett overfor Jesjimon?” 2 Da satte Saul av sted og dro til Sifs ørken, med seg hadde han tre tusen utvalgte menn fra Israel, for å lete etter David i Sifs ørken. 3 Saul slo leir på Hakilahøyden, som ligger rett overfor Jesjimon, ved veien. Men David ble værende i ørkenen, og han så at Saul hadde kommet etter ham ut i ørkenen. 4 David sendte ut speidere, og han fikk vite med sikkerhet at Saul virkelig hadde kommet. 5 David reiste seg da og kom til stedet der Saul hadde slått leir. Og David så stedet der Saul lå, og Abner, sønn av Ner, hærføreren hans. Nå lå Saul i den indre kretsen av leiren, og folket lå leiret rundt ham. 6 David talte til Ahimelek hetitten og til Abisjai, sønn av Seruja, Joabs bror, og spurte, “Hvem vil følge meg ned til Saul i leiren?” Og Abisjai svarte, “Jeg vil gå ned med deg.” 7 Så kom David og Abisjai til folket om natten, og se, Saul lå og sov inne i leiren, med spydet sitt stukket i jorden ved hodet hans. Og Abner og folket lå rundt ham. 8 Da sa Abisjai til David, “I dag har Gud gitt fienden din i din hånd; så la meg nå slå ham med spydet til jorden med ett støt, og jeg trenger ikke å slå ham en gang til.” 9 Men David svarte Abisjai, “Drep ham ikke, for hvem kan rekke ut hånden mot Herrens salvede og forbli uskyldig?” 10 David sa også, “Så sant Herren lever, Herren vil sikkert slå ham, eller hans dag vil komme når han dør, eller han vil gå ned i strid og omkomme. 11 Herren forby at jeg skulle rekke ut hånden mot Herrens salvede! Men nå, ta spydet som er ved hodet hans og vannkrukken, og la oss gå.” 12 Så tok David spydet og vannkrukken fra ved Sauls hode, og de gikk bort. Men ingen så det eller visste det, og ingen våknet, for de sov alle, fordi en dyp søvn fra Herren hadde falt over dem. 13 Så krysset David over til den andre siden og sto på toppen av fjellet på avstand; et stort område var mellom dem. 14 Og David ropte til folket og til Abner, sønn av Ner, og sa, “Vil du ikke svare, Abner?” Da svarte Abner, “Hvem er du som roper til kongen?” 15 Så talte David til Abner, “Er du ikke en mann? Og hvem er som deg i Israel? Hvorfor har du da ikke beskyttet din herre kongen? For en av folket kom for å skade kongen din herre. 16 Denne gjerningen du har gjort er ikke god. Så sant Herren lever, dere må alle dø, fordi dere ikke voktet deres herre, Herrens salvede. Nå se og se hvor kongens spyd og vannkrukken som var ved hodet hans er.” 17 Da kjente Saul igjen Davids stemme og sa, “Er det din stemme, min sønn David?” Og David sa, “Det er min stemme, min herre kongen.” 18 Han sa også, “Hvorfor forfølger min herre sin tjener? For hva har jeg gjort, eller hva ondt er i min hånd? 19 Så la nå min herre kongen høre sin tjeners ord. Hvis Herren har oppildnet deg mot meg, må Han akseptere et offer; men hvis det er mennesker, forbannet er de for Herren, for de har drevet meg ut i dag så jeg ikke skulle ha noen del i Herrens arv, og sagt, ‘Gå, tjen andre guder.’ 20 La derfor ikke mitt blod falle til jorden borte fra Herrens nærvær, for Israels konge har kommet ut for å lete etter en enkelt loppe, slik som en jakter på en rapphøne i fjellene.” 21 Da sa Saul, “Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David, for jeg vil ikke skade deg igjen, fordi mitt liv var dyrebart i dine øyne i dag. Se, jeg har handlet som en dåre og gjort en fryktelig feil.” 22 David svarte og sa, “Se, kongens spyd! La nå en av de unge mennene komme over og ta det. 23 Og Herren vil gjengjelde hver mann for hans rettferdighet og hans trofasthet; for Herren overga deg i min hånd i dag, men jeg nektet å rekke ut hånden mot Herrens salvede. 24 Nå se, slik som ditt liv var høyt verdsatt i mine øyne i dag, så må mitt liv være høyt verdsatt i Herrens øyne, og må Han redde meg fra all nød.” 25 Da sa Saul til David, “Velsignet er du, min sønn David; du vil både utrette mye og vil sikkert seire.” Så gikk David sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.