Forkynneren 1

¹ Ord av Forkynneren, Davids sønn, konge i Jerusalem. ² "Forgjeves, forgjeves," sier Forkynneren, "forgjeves! Alt er meningsløst." ³ Hva får mennesker ut av alt sitt arbeid som de strever med under solen? ⁴ Slekter kommer og slekter går, men jorden forblir den samme gjennom tidene. ⁵ Solen går opp og solen går ned, og skynder seg tilbake til stedet hvor den går opp igjen. ⁶ Vinden blåser mot sør og snur mot nord; rundt og rundt går den, og vender tilbake på sin bane. ⁷ Alle elver renner ut i havet, men havet blir aldri fullt. Til stedet hvor elvene kommer fra, der vender de tilbake igjen. ⁸ Alle ting er slitende, mer enn man kan uttrykke. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fylt av å høre. ⁹ Det som har vært, vil være igjen, og det som er gjort, vil bli gjort igjen; det er intet nytt under solen. ¹⁰ Er det noe man kan si om, "Se! Dette er noe nytt"? Det har allerede eksistert i tidligere tider. ¹¹ Det er ingen erindring om tidligere ting, og det vil heller ikke være noen erindring om senere ting blant dem som kommer etter. ¹² Jeg, Forkynneren, har vært konge over Israel i Jerusalem. ¹³ Jeg satte meg fore å søke og utforske med visdom alt som gjøres under himmelen. Det er en tung byrde Gud har gitt menneskenes barn. ¹⁴ Jeg har sett alt som gjøres under solen; alt er meningsløst og et jag etter vind. ¹⁵ Det som er kroket kan ikke gjøres rett; det som mangler kan ikke telles. ¹⁶ Jeg sa til meg selv, "Se, jeg har økt i visdom mer enn noen som har hersket over Jerusalem før meg; jeg har opplevd mye visdom og kunnskap." ¹⁷ Så satte jeg meg fore å kjenne visdom og også galskap og dårskap, men jeg lærte at også dette er et jag etter vind. ¹⁸ For med mye visdom kommer mye sorg; jo mer kunnskap, jo mer smerte.