Forkynneren 2

¹ Jeg sa til meg selv: «Kom nå, jeg vil teste deg med glede for å oppdage hva som er verdt.» Men også dette viste seg å være forgjeves. ² Jeg sa om latter: «Det er galskap,» og om glede: «Hva oppnår det?» ³ Jeg forsøkte å oppmuntre meg selv med vin, omfavne dårskap—mitt sinn ledet meg fortsatt med visdom—for å skjelne hva som er godt for mennesker å gjøre under himmelen i løpet av deres korte liv. ⁴ Jeg satte i gang med store verk: Jeg bygde hus for meg selv og plantet vingårder. ⁵ Jeg skapte hager og parker, og plantet alle slags frukttrær i dem. ⁶ Jeg bygde reservoarer for å vanne lunder av frodige trær. ⁷ Jeg skaffet meg mannlige og kvinnelige tjenere, og hadde tjenere født i mitt hus. Jeg eide også flere flokker og hjorder enn noen før meg i Jerusalem. ⁸ Jeg samlet sølv og gull for meg selv, og skattene fra konger og provinser. Jeg skaffet mannlige og kvinnelige sangere, og menns gleder: mange medhustruer. ⁹ Jeg ble større enn noen som hadde vært før meg i Jerusalem. I alt dette forble min visdom hos meg. ¹⁰ Jeg nektet ikke mine øyne noe de ønsket; jeg holdt ingen glede tilbake fra mitt hjerte. Mitt hjerte gledet seg i alt mitt arbeid, og dette var belønningen for alt mitt strev. ¹¹ Men da jeg så på alt det mine hender hadde oppnådd og hva jeg hadde strevet for å oppnå, var alt meningsløst, et jag etter vind; det var ingen vinning under solen. ¹² Så vendte jeg mine tanker til å overveie visdom, galskap og dårskap. Hva mer kan etterfølgeren til kongen gjøre enn det som allerede er gjort? ¹³ Jeg så at visdom er overlegen dårskap, akkurat som lys er overlegen mørke. ¹⁴ De vise har øyne i hodet, mens dåren vandrer i mørket; likevel innså jeg at den samme skjebne rammer dem begge. ¹⁵ Da sa jeg til meg selv: «Dårens skjebne vil også ramme meg. Hva er da fordelen med å være vis?» Jeg sa til meg selv: «Også dette er meningsløst.» ¹⁶ For de vise, som dåren, vil ikke bli husket lenge; i kommende dager vil begge bli glemt. Som dåren, må også de vise dø! ¹⁷ Så jeg avskydde livet, fordi arbeidet som ble gjort under solen var smertefullt for meg. Alt er meningsløst, et jag etter vind. ¹⁸ Jeg avskydde alle tingene jeg hadde strevet for under solen, fordi jeg må etterlate dem til den som kommer etter meg. ¹⁹ Og hvem kan si om den personen vil være vis eller tåpelig? Likevel vil de ha myndighet over alle resultatene av mitt strev som jeg har lagt min innsats og dyktighet i under solen. Også dette er forgjeves. ²⁰ Så mitt hjerte ble fylt med fortvilelse over alt mitt møysommelige arbeid under solen. ²¹ For en person kan arbeide med visdom, kunnskap og dyktighet, og så må de overlate alt de eier til en annen som ikke har strevet for det. Også dette er forgjeves og en stor ulykke. ²² Hva får mennesker ut av alt sitt strev og sin bekymrede streben som de arbeider med under solen? ²³ Alle deres dager bringer deres arbeid sorg og smerte; selv om natten finner deres sinn ikke hvile. Også dette er forgjeves. ²⁴ Det er ingenting bedre for en person enn å spise, drikke og finne tilfredsstillelse i sitt strev. Også dette, ser jeg, er fra Guds hånd, ²⁵ for hvem kan spise eller finne glede utenom Ham? ²⁶ Til den som behager Ham, gir Gud visdom, kunnskap og lykke, men til synderen gir Han oppgaven med å samle og lagre rikdom for å overlevere den til den som behager Gud. Også dette er meningsløst, et jag etter vind.