5. Mosebok 9
1 Hør, Israel: Du er i ferd med å krysse Jordan i dag for å gå inn og drive ut nasjoner større og sterkere enn deg, med store byer befestet opp til himmelen. 2 Folket er sterkt og høyt—Anakim. Du vet om dem, og du har hørt det sagt: ‘Hvem kan stå opp mot Anaks etterkommere?’ 3 Men forstå i dag at Herren din Gud går foran deg som en fortærende ild. Han vil ødelegge dem og underkue dem foran deg. Så du skal drive dem ut og utslette dem raskt, slik som Herren har lovet. 4 Når Herren din Gud har drevet dem ut foran deg, si ikke i ditt hjerte: ‘Det er på grunn av min rettferdighet at Herren har ført meg inn for å ta dette landet i eie.’ Snarere, det er på grunn av ugudeligheten til disse nasjonene at Herren driver dem ut foran deg. 5 Det er ikke på grunn av din rettferdighet eller hjertets oppriktighet at du går inn for å ta deres land i eie. I stedet er det på grunn av deres ugudelighet at Herren din Gud driver dem ut foran deg, for å bekrefte løftet Han ga til dine forfedre—til Abraham, Isak og Jakob. 6 Vit derfor at det ikke er på grunn av din rettferdighet at Herren din Gud gir deg dette gode landet å eie—for du er et stivnakket folk. 7 Husk og glem ikke hvordan du vakte Herren din Guds vrede i ørkenen. Fra den dagen du dro ut av Egypt til du kom hit, har du vært opprørsk mot Herren. 8 Ved Horeb vakte du Herrens vrede slik at Han var klar til å ødelegge deg. 9 Da jeg gikk opp på fjellet for å motta steintavlene, tavlene med pakten Herren gjorde med deg, ble jeg på fjellet i førti dager og førti netter. Jeg spiste ikke brød og drakk ikke vann. 10 Herren ga meg to steintavler skrevet med Hans egen finger. På dem var alle de ordene Herren hadde talt til deg fra ilden på fjellet på forsamlingens dag. 11 På slutten av førti dager og førti netter ga Herren meg de to steintavlene—paktens tavler. 12 Da sa Herren til meg, ‘Reis deg og gå raskt ned herfra, for ditt folk som du førte ut av Egypt har fordervet seg selv. De har raskt vendt seg bort fra den veien jeg befalte dem og har laget seg et idol.’ 13 Og Herren sa, ‘Jeg har sett dette folket, og de er virkelig et stivnakket folk. 14 La Meg være, så jeg kan ødelegge dem og utslette deres navn fra under himmelen. Da vil jeg gjøre deg til en nasjon sterkere og mer tallrik enn de.’ 15 Så jeg snudde meg og kom ned fra fjellet mens det brant med ild, med de to paktens tavler i mine hender. 16 Og jeg så at du hadde syndet mot Herren din Gud; du hadde laget deg en kalv som idol. Du hadde raskt vendt deg bort fra den veien Herren befalte deg. 17 Så tok jeg de to tavlene og kastet dem ut av mine hender, og brøt dem foran dine øyne. 18 Da la jeg meg ned med ansiktet mot jorden foran Herren i førti dager og førti netter, slik som jeg hadde gjort første gang. Jeg spiste ikke brød og drakk ikke vann på grunn av all synden du hadde begått, ved å gjøre det som var ondt i Herrens øyne og vekke Hans vrede. 19 Jeg var redd for Herrens voldsomme vrede, som var så sint på deg at Han var klar til å ødelegge deg. Men Herren lyttet til meg den gangen også. 20 Herren var sint nok på Aron til å ødelegge ham, men jeg ba for Aron den gangen også. 21 Så tok jeg den syndige tingen du hadde laget—kalven—og brente den i ilden, knuste den og malte den til pulver så fint som støv, og kastet støvet i bekken som renner ned fra fjellet. 22 Du vakte også Herrens vrede ved Tabera, ved Massa, og ved Kibrot-Hattaava. 23 Og da Herren sendte deg fra Kadesj-Barnea og sa, ‘Gå opp og ta landet jeg har gitt deg i eie,’ gjorde du opprør mot Herrens, din Guds, befaling. Du stolte verken på Ham eller adlød Ham. 24 Du har vært opprørsk mot Herren fra den dagen jeg først kjente deg. 25 Så jeg lå prostrert foran Herren de førti dagene og førti nettene fordi Herren hadde sagt at Han ville ødelegge deg. 26 Jeg ba til Herren og sa, ‘Herre Gud, ødelegg ikke Ditt folk, Din arv, som Du forløste gjennom Din storhet og førte ut av Egypt med en mektig hånd. 27 Husk Dine tjenere Abraham, Isak og Jakob. Se ikke på dette folks stivnakkethet, eller på deres ugudelighet og synd. 28 Ellers vil landet Du førte oss ut fra si, “Fordi Herren ikke var i stand til å føre dem inn i det landet Han lovet, og fordi Han hatet dem, førte Han dem ut for å drepe dem i ørkenen.” 29 Likevel er de Ditt folk—Din arv—som Du førte ut med Din store makt og utstrakte arm.