2. Krønikebok 18
1 Jehosjafat hadde stor rikdom og ære; og han inngikk en ekteskapsallianse med Akab. 2 Noen år senere dro han ned til Akab i Samaria. Og Akab slaktet mange sauer og okser for ham og folket som var med ham, og han overtalte ham til å dra opp mot Ramot i Gilead. 3 Akab, Israels konge, spurte Jehosjafat, Judas konge: «Vil du bli med meg i krig mot Ramot i Gilead?» Og han svarte: «Jeg er som du er, og mitt folk som ditt folk, og vi vil stå med deg i kampen.» 4 Jehosjafat sa imidlertid til Israels konge: «La oss først søke Herrens råd.» 5 Så samlet Israels konge profetene, fire hundre menn, og sa til dem: «Skal vi dra mot Ramot i Gilead for å kjempe, eller skal jeg la være?» Og de sa: «Dra opp, for Gud vil overgi det til kongen.» 6 Men Jehosjafat sa: «Er det ikke lenger en profet for Herren her, så vi kan spørre ham?» 7 Da sa Israels konge til Jehosjafat: «Det er fortsatt en mann ved hvem vi kan spørre Herren, men jeg hater ham, fordi han aldri profeterer noe godt om meg, bare ondt. Han er Mika, sønn av Jimla.» Men Jehosjafat sa: «Må ikke kongen si så.» 8 Da kalte Israels konge på en offiser og sa: «Hent Mika, sønn av Jimla, raskt.» 9 Nå satt Israels konge og Jehosjafat, Judas konge, hver på sin trone, kledd i sine kapper, og de satt på treskeplassen ved inngangen til porten i Samaria; og alle profetene profeterte foran dem. 10 Da laget Sedesja, sønn av Kena’ana, horn av jern til seg selv og erklærte: «Dette er hva Herren sier: ‘Med disse skal du stange arameerne til de er beseiret!’» 11 Alle profetene profeterte også dette og sa: «Dra opp til Ramot i Gilead og ha fremgang, for Herren vil overgi det til kongen.» 12 Da talte budbringeren som gikk for å hente Mika til ham og sa: «Se, profetenes ord er enstemmig gunstige for kongen. Så la ditt ord være som en av dem, og tal gunstig.» 13 Men Mika sa: «Så sant Herren lever, jeg vil tale hva enn min Gud sier.» 14 Da han kom til kongen, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la være?» Han sa: «Dra opp og ha fremgang, for de vil bli overgitt til deg!» 15 Da sa kongen til ham: «Hvor mange ganger må jeg få deg til å sverge at du ikke skal si meg annet enn sannheten i Herrens navn?» 16 Så sa han: «Jeg så hele Israel spredt på fjellene, som sauer uten gjeter; og Herren sa: ‘Disse har ingen herre. Hver av dem skal vende tilbake til sitt hus i fred.’» 17 Da sa Israels konge til Jehosjafat: «Sa jeg ikke til deg at han ikke ville profetere noe godt om meg, bare ondt?» 18 Mika sa: «Hør derfor Herrens ord. Jeg så Herren sitte på sin trone, og alle himmelens engler sto på hans høyre og på hans venstre side. 19 Og Herren sa: ‘Hvem vil lokke Akab, Israels konge, til å dra opp og falle ved Ramot i Gilead?’ Og en sa slik, mens en annen sa slik. 20 Da kom en ånd fram og sto foran Herren og sa: ‘Jeg vil overtale ham.’ Og Herren sa til ham: ‘På hvilken måte?’ 21 Han sa: ‘Jeg vil gå og være en løgnaktig ånd i munnen på alle hans profeter.’ Da sa han: ‘Du skal overtale ham, og du vil også lykkes. Gå og gjør det.’ 22 Se nå, Herren har lagt en løgnaktig ånd i munnen på disse dine profeter; for Herren har forkynt ulykke mot deg.» 23 Da kom Sedesja, sønn av Kena’ana, fram og slo Mika på kinnet og sa: «Hvordan gikk Herrens Ånd fra meg for å tale til deg?» 24 Mika sa: «Se, du skal få se på den dagen når du går fra det ene indre rommet til det andre for å gjemme deg.» 25 Da befalte Israels konge: «Ta Mika tilbake til Amon, byens guvernør, og til Joasj, kongens sønn, 26 og si: ‘Dette er hva kongen sier: “Sett denne mannen i fengsel, og gi ham bare brød og vann til jeg kommer tilbake i fred.”’» 27 Men Mika sa: «Hvis du virkelig kommer tilbake i fred, har Herren ikke talt ved meg.» Og han sa: «Hør, alle folk!» 28 Så dro Israels konge og Jehosjafat, Judas konge, opp til Ramot i Gilead. 29 Og Israels konge sa til Jehosjafat: «Jeg vil forklé meg og gå inn i kampen, men du ta på deg dine kongelige klær.» Så forkledde Israels konge seg, og de gikk inn i kampen. 30 Nå hadde kongen av Aram befalt lederne av sine vogner og sagt: «Kjemp ikke med noen, verken liten eller stor, unntatt Israels konge alene.» 31 Så da lederne av vognene så Jehosjafat, sa de: «Det er Israels konge!» Og de vendte seg for å kjempe mot ham, men Jehosjafat ropte ut, og Herren hjalp ham, og Gud vendte dem bort fra ham. 32 Da lederne av vognene innså at det ikke var Israels konge, vendte de tilbake fra å forfølge ham. 33 Nå skjøt en mann en pil på måfå og traff Israels konge i en skjøt i rustningen. Så han sa til vognføreren: «Vend om og ta meg ut av kampen, for jeg er hardt såret.» 34 Kampen raste den dagen, og Israels konge holdt seg oppe i vognen mot arameerne til kvelden; og ved solnedgang døde han.