Klagesangene 4

¹ Hvordan gullet er blitt matt, det rene gullet er forandret! De hellige steinene ligger strødd på hvert gatehjørne. ² Sions dyrebare barn, som før ble regnet som rent gull, blir nå ansett som leirkar, verk av en pottemakers hender. ³ Selv sjakaler gir die til sine unger, men mitt folk har blitt grusomme som strutser i ørkenen. ⁴ Den diende barns tunge henger fast ved ganen av tørst; barna ber om brød, men ingen gir dem det. ⁵ De som før nøt delikatesser, skjelver nå i gatene; de som ble oppdratt i purpur, ligger nå på askehauger. ⁶ Straffen over mitt folk er større enn synden i Sodoma, som ble omstyrtet i et øyeblikk uten at noen rakte ut en hånd for å hjelpe. ⁷ Deres fyrster var renere enn snø, hvitere enn melk, mer rødmosset på kroppen enn rubiner, deres utseende som lapis lazuli. ⁸ Nå er de mørkere enn sot; de blir ikke gjenkjent i gatene. Huden deres har skrumpet på bena; den er blitt tørr som tre. ⁹ Bedre er de som ble drept med sverd enn de som dør av sult; de visner bort, slått av mangel på markens grøde. ¹⁰ Medfølende kvinner har kokt sine egne barn; de ble mat for dem under ødeleggelsen av mitt folk. ¹¹ Herren har uttømt sin vrede, han har utøst sin brennende harme. Han tente en ild i Sion som fortærte dens grunnvoller. ¹² Verken jordens konger eller noen av verdens innbyggere trodde at fienden og motstanderen kunne komme inn gjennom Jerusalems porter. ¹³ Dette skjedde på grunn av hennes profeters synder og hennes presters misgjerninger, som utøste de rettferdiges blod i hennes midte. ¹⁴ De vandret blindt i gatene; de var så tilsølt med blod at ingen våget å røre deres klær. ¹⁵ “Bort! Uren!” ropte folk til dem. “Bort! Bort! Rør oss ikke!” Da de flyktet og vandret omkring, sa folk blant nasjonene: “De kan ikke bli her lenger.” ¹⁶ Herren selv har spredt dem; han våker ikke lenger over dem. Prestene får ingen ære, de eldste ingen gunst. ¹⁷ Våre øyne sviktet, forgjeves lette vi etter hjelp; fra vårt vakttårn så vi etter en nasjon som ikke kunne frelse oss. ¹⁸ De jaget våre skritt så vi ikke kunne gå i våre gater. Vår ende var nær, våre dager var talt, for vår ende var kommet. ¹⁹ Våre forfølgere var raskere enn ørner på himmelen; de jaget oss over fjellene og lå i bakhold for oss i ørkenen. ²⁰ Våre nesers pust, Herrens salvede, ble fanget i deres feller. Vi trodde at under hans skygge skulle vi leve blant nasjonene. ²¹ Gled deg og vær glad, datter Edom, du som bor i landet Us. Men begeret skal også gå til deg; du skal bli beruset og blotte deg. ²² Din straff er fullført, datter Sion; han vil ikke forlenge ditt eksil. Men han vil straffe din synd, datter Edom, og avsløre din ondskap.