Salmene 39

For sangmesteren, for Jedutun. En salme av David.

¹ Jeg sa: «Jeg vil vokte mine veier
Så jeg ikke synder med min tunge;
Jeg vil vokte min munn som med en munnkurv
Mens de ugudelige er i min nærhet.» ² Jeg var stum og stille,
Jeg avholdt meg til og med fra det gode,
Og min smerte ble vekket. ³ Mitt hjerte brant i meg,
Mens jeg tenkte, ble ilden tent;
Da talte jeg med min tunge: ⁴ «Herre, hjelp meg å forstå min ende,
Og målet for mine dager;
La meg innse hvor forgjengelig jeg er. ⁵ Se, Du har gjort mine dager så korte som håndsbredder,
Og mitt liv er som ingenting for Deg;
Sannelig, all menneskehet er bare et pust.
Sela ⁶ Sannelig, hvert menneske beveger seg som en forbipasserende skygge;
De lager oppstyr uten formål;
Han samler rikdom, uten å vite hvem som skal samle den. ⁷ Og nå, Herre, hva skal jeg forvente?
Mitt håp hviler i Deg. ⁸ Fri meg fra alle mine overtredelser;
La meg ikke bli til spott for de tåpelige. ⁹ Jeg har blitt stille, jeg åpner ikke min munn,
Fordi det er Du som har handlet. ¹⁰ Fjern Din plage fra meg;
På grunn av trykket fra Din hånd, er jeg ødelagt. ¹¹ Med refselse tukter Du et menneske for misgjerning;
Du fortærer det som er kjært for ham som en møll;
Sannelig, all menneskehet er bare et pust.
Sela ¹² Hør min bønn, Herre, og lytt til mitt rop om hjelp;
Ikke ignorer mine tårer;
For jeg er en fremmed hos Deg,
En vandrer som alle mine forfedre. ¹³ Vend Ditt blikk fra meg, så jeg kan finne glede igjen
Før jeg drar bort og ikke er mer.